Enkelte lesere har kanskje lagt merke til en viss stillhet fra undertegnede den siste tiden. Det er ikke alltid et godt tegn når folk blir alt for tause. Vel. Bare ta det med ro, jeg kan forklare.
Delvis har jeg forsøkt å legge ned skribentvirksomheten i et desperat forsøk på å skaffe meg et sosialt liv (mislykket så langt) men først og fremst er det fordi hjernen min har kortsluttet. Mitt intellekt er simpelthen radbrukket. Det ligger på sotteseng og ynker seg grunnet for stort nyhetsinntak den siste tiden.
Nådestøtet kom allerede med klimakonferansen i Paris.
Da dumpet IQ-en fra respektable 162 til middelmådige 128. Det sa bare pling, og etter det har jeg strevd. Det er høyst tvilsomt om dette lar seg reparere. Til det er skaden antakelig for omfattende pluss at jeg fortsatt er koblet til internett, i tillegg til at singeltilværelsen logisk nok reduserer sentrale former for kvinnelige påvirkning, noe som opplagt er et minus sett i forhold til ting som kosthold, trankapsler, banning og leggetider, som da må plusses på som negative faktorer sammen med nevnte overdrevne nyhetskonsum og alkohol og sigarer.
Summen blir med andre ord uheldig.
Det er i og for seg synd fordi jeg følte bestemt at jeg var en stigende stjerne med økende popularitet, over 14 likes og flerfoldige delinger på det meste, men det er nok også like greit. Jeg vil nemlig ikke gå i veien og være til bryderi for samfunnsutviklingen. Det vil si den dynamiske bevegelse de beste blant oss skyver i gang for at det skal bli bedre å leve i morgen enn det er i dag.
Altså taler vi om våre hardtarbeidende politiske representanter med dertil hørende organer og rådgivere, hvorav flere av de sistnevnte er over tjuefem år og nesten har hatt en jobb, samt et høykompetent sjikt av konsulenter i form av økonomer, advokater og uforlignelige kommunikasjonsrådgivere med skamløse honorarer.
Et nydelig eksempel på deres makaløse ekspertise i landsbyggingens tjeneste finner vi i måten mange av samfunnets primære tjenester i stadig større grad gjøres selvbetjente og digitale. Tilfeldigvis i takt med at befolkningen blir eldre og eldre. Lurt.
Som gamle kan selv enkle og hverdagslige gjøremål etterhvert bli vanskelige. Mange forskningsrapporter støtter meg i denne påstanden. Finmotorikken blir dårligere med alderen. Derfor er det meget genialt å gjøre hverdagen mest mulig høyteknologisk. Det vil si avansert, slik at vi som fremtidens eldre kan streve med å finne åpningen i kortleseren, huske koden, klare å oppdatere datamaskinen, og videre slik at buss og flybillett på mobil kan volde oss store problemer og letingen etter kodebrikken og ikke minst mobilladeren kan drive oss fra forstanden.
Ikke engang det fordømte postkontoret, som nå er vårt eneste halmstrå og står mellom glassene av sylteagurk og rødbeter et sted på ICA greier vi å finne, og det er en hel bygning. Og finner vi det er det kaos fordi lagerkapasiteten er nedbygd, skranken for kundebehandling er redusert til 30cm og 3/4 av personalet har fått sparken.
I det hele tatt – Tjenesteyting gjøres digital og fysisk tilstedeværende service forsvinner. Bankene skal jo også fjernes fra det moderne samfunnets fysiske overflate. Og hvorfor ikke? Det digitale touchskjerm-samfunnet er jo her! Nettopp perfekt for eldre mennesker med dårlig syn og parkinson. Du må ikke være økonom eller IT-konsulent for å skjønne det.
Telefontjenestene på sin side er også lagt opp for alle med en eller annen form for svekket helse. Du ringer og får X antall valg du må taste firkant eller stjerne på før du kommer gjennom.
Hvor beroligende er det ikke med en automatisk svarer som først ber deg forklare problemet, som deretter setter deg over til en robotstemme som ber deg taste fødselsnummeret, som setter deg over til en ny automat, før du omsider får beskjed om at du står som nummer seks i køen før du brått får en skingrende poplåt i øret? Som om du ikke allerede var knekt og nede for telling fra før. Neida. Du skal også hånes musikalsk.
Men nettopp derfor har vi de velsignede smarttelefonene med de nye appene! Hva skal man med personlig tjenesteyting fra et levende menneske med anstendig månedslønn og skatteevne, når man har en fancy app som kun trenger et fininnstilt blikk og følsomme fingertupper fra eget legeme – som er akkurat hva en stadig større og eldre andel av befolkning har – og hvor pengene til syvende og sist går til et amerikansk it-selskap med hovedkontor i et skatteparadis?
Og hva skal man med tilgjengelige og bemannede etater i lokalmiljøet når du i stedet kan ringe et landsdekkende nummer og bli satt på ørkesløs vent til du får grå hår og nervesammenbrudd?
Velkommen til fremtiden, ta kontakt med nærmeste app!
Åpenbart har vi derfor å gjøre med kløktige folk utstyrt med unik innsikt i betydningen av å møte hverandre ansikt til ansikt som virkelige mennesker. Og som på bakgrunn av denne dype innsikten tilrettelegger fremtidens samfunn slik at det kan leves via en app. Det tror jeg ingen vil være uenige med meg i.
Politisk teknologiske innovatører, som i sin visdom har kommet frem til at nettopp en slik skjermbasert kontakt mellom oss som innbyggere og vårt forvaltningsapparat – herunder institusjoner med kritisk betydning for samfunnet, som legesenter, bank og forsikring, nav med sine utallige velferdsoppgaver, tele og kommunikasjonsselskap osv – bør legges til et absolutt maksimum, mens øvrig slitsom menneskekontakt justeres til et minimum.
Helst bør vel kontakten brytes fullstendig ned omtrent som vi ser det innenfor EU, som vel må kunne sies å være tusenårets ypperste mesterverk i fremmedgjøring av offentlig forvaltning og styring i forhold til individet.
Det hele minner imidlertid mer om en djevelsk utspekulert torturmetode. Fra en møysommelig tilkjempet plass i en velferdsstat med madrass og varme hender, overtales vi til heller å erverve oss en privat brisk av flisete planker, hvor vi så får utdelt en pute av stein og en touchskjerm. Til alt overmål blir vi så forklart at det er til vårt eget beste, slik at vi til sist ender opp med både å bukke og takke for den skarpe granittkanten som ubønnhørlig gnager seg inn i skallen på oss.
Slik ligger vi og tviholder på smarttelefonen og kikker på denne helvetets appen som ubønnhørlig årelater oss for penger mens vi sakte men sikkert ånder ut i en drøm om en kjærlig hånd og at noen skal se oss som det vi er – et menneske av kjøtt og blod.
Ha en riktig god vinterferie alle sammen.
