Om kvinner og menn kan meget sies. Vi er jo to ulike kjønn for det første.
En gang dukket en tanke opp av støvet: Hvem er sterkest av disse to? Hvem skal gå først og hvem skal gå sist? Se det var det noen som spurte seg selv om.
Adam la seg under treet og tenkte. Burde ikke han bestemme? Han var jo størst som kropp. Et hode høyere og bred over skuldrene. Problemet var at kvinnen var klok. Når han snakket med henne var hun hans like. Hun ville slett ikke være med på denne diskusjon. Så han tenkte og etter en stund fikk han en ide. Det var kanskje slangen som hvisket ham i øret. Hva om det kom som et påbud fra Gud? Han knasket og gumlet på eplet den kom med. Da kunne han jo påberope seg uskyld i dette anstrengende spørsmål og trengte ikke forholde seg til kvinnens argumenter overhodet. Slik ble de store verdensreligioner født. Ikke som en lengsel etter harmoni med skaperverket, men som et begjær etter å bestemme over kvinnen av svikeren Adam.
Så gikk tiden og jorden ble befolket. I alle ting ble nå kvinnen satt under mannen. Hun fikk tale etter ham. Hun fikk gå etter ham. Hun fikk ta hans navn og alle menn i hennes slekt var over henne. Var ikke far der, var bror der, og var ikke bror der var hennes mann der, og var ingen av dem der, var hennes sønn den som bestemte over henne. Slektslinjen fulgte mannen. Så måtte hun også dekke seg til. Endelig sa de at hun var skitten. At hennes menstruasjon var uren og at ingen skulle være i nærheten av henne når hun hadde sin periode.
For sikkerhets skyld ble det skrevet en tykk bok om hvordan mannen og kvinnen skulle forholde seg i denne sak. Da den vel var skrevet sa mannen at den var skrevet av Herren Gud ham selv gjennom de store profeter og kanskje noen enda større enn dem. Den var således hellige, og et uttrykk for gudommelighetens vilje på jorden. Når så du sist en Gud med penn?
Uansett. Hele den vestlige og mesteparten av den arabiske kultur ble etter hvert bygget på denne forutsetning. Det kalles for Kristendom og en stund etter kom Islam som et rent og ektefødt barn. Også de hadde en bok med kjønnsdiskrimineringens hellige oppskrifter formulert i. I dag er over to milliarder mennesker kristne og en og en halv milliard er muslimer. Slik går historien.
Disse to eventyrlig gigantiske sosiale konstruksjoner har altså en ting felles: de er begge fundert i det vi med et moderne ord kaller for kvinnediskriminering. I 2015 kan en mann nekte å handhilse på en kvinne. En ynkelig, respektløs handling gjerne foretatt av en knøttliten mann med kjempestort skjegg har sin egen religiøse beskyttelse i de sinnsvake sharialovenes påbud.
Så snedig er det hele videre innrettet at om du kaller spaden ved dens rette benevnelse blir DU rasisten. Det er du som har fremmedfrykt. Det er du som er intolerant. Det er du som er provinsiell og ikke forstår det flerkulturelle, multietniske samfunnet med all sin flytende modernitet, som en fyr med navn Bauman visstnok har skrevet om. Du er ikke mer enn en simpel bondknøl og fatter ikke noe av dette på samme måte som du ikke forstår prinsippet med religionsfrihet.
Det jeg ikke forstår er imidlertid hvordan diskriminering på grunn av kjønn blir godtatt av mennesker med åtte års universitetsutdannelse. Heller ikke forstår jeg hvorfor det er viktigere å verne om gigantiske, søkkrike institusjoner med milliarder av medlemmer, enn det er å verne om en enslig kvinnes rett til å bli hilst på og behandlet med den samme respekt som tilkommer hennes mannlige kollega i et studio på NRK. Diskrimineringen er fordekt av et finmasket religiøst slør, som bedøver vår medfødte sans for rettferdighet og gjennom århundreder har iført seg kulturens robuste gevanter.
Så hva skal man si? Hvor er egentlig begynnelsen på en sirkel? Hvordan argumentere mot fanatikeren når landets dyktigste forsvarsadvokater står på den andre siden og maser hull i hodet både på deg og ditt vett, om hans opphøyde rett til å diskriminere i religionens navn? Det er som et mareritt det hele. Et drømmeaktig ubehag man håper det er mulig å våkne opp og riste av seg. Helst allerede i går.
