Sirkus samvittighet og spjælingen i 2D

0
81

Så har vi gått i fakkeltog mot mobbing. Som om det hjelper. Men det er godt å gjøre bot på den dårlige samvittigheten. Rense sjela litt og like tusen innlegg om mobbing på face.

Et fakkeltog vet dere, er bare voksne som hjelper seg selv. Den stakkars spjælingen i 2D kommer til å få bank i morra også, og hu teite i sjetteklassen kommer til å bli frosset ut som før. For dem er ikke noe annerledes i dag, enn det var i går. Men vi voksne som har gått i fakkeltog kan heldigvis føle oss litt bedre. Nå har vi nemlig fått vist på tv at vi faktisk bryr oss. Sammen, med tente lys nedover en høstmørk gate. Flott syn. God effekt. Dette tror vi på. Nesten.

Mobbing har blitt en saus ingen forstår smaken på.

Den stakkars jævelen som virkelig trenger hjelp, drukner i bortskjemte barns misforståtte opplevelse av å være mobbet. Godt hjulpet av egoistiske foreldre, som hisser seg opp og kjøper hvert ord ungen selger over kjøkkenbordet. En forestilling vi tankeløst fortsetter å bygge ut også etter det rørende fakkeltoget. For far har fremdeles tenkt å komme hjem klokka halv seks om ettermiddagen. Og det har mor og. Så er det fjordland og kjøpepizza. Så er det smarttelefontid. Så er det TVtid. Så er det kvelden. Og det er det.

Det eneste som kan forstyrre opplegget er en telefon fra skolen. Men da blir vi forbannet og truer læreren med søksmål hvis hu ikke driter i å antyde at selveste gullungen vår har en trasig oppførsel. I det minste startes det et helsikes spetakkel. Skolens problem når det kommer til mobbing er derfor mangeartet og tildels absurd. Skolen må skille selvopptatte barns klaging og syting fra reell mobbing og på toppen av det hele hanskes med foreldre som mistet gangsynet allerede på fødestua.

Det er en annen grunn til at læreren rømmer yrket. Det er ikke greit å få en hissig gjeng foreldre etter seg. Vi sitter der som ulveflokken på foreldremøtet. Førti i tallet, mot den enslige læreren. Klar til å rive henne i småbiter om hu kommer med noe tull om gullungen vår. Er ikke noen som ser dette, vet dere. For vi skal gå i fakkeltog. Og så skal vi, den ene kvelden komme med en komplett overfladisk, tåpelig formaning om mobbing, som vi allerede neste dag ikke husker innholdet i. Så blir mobbing borte fra både nyhetsbildet og samtalen ved kjøkkenbordet – og alt er ved det gamle.

For også media er med på sirkus samvittighet. Nå snakker alle om mobbing. På twitter er det heftig aktivitet og journalister og samfunnsengasjerte mennesker overgår seg selv i å reklamere for kollegenes siste post om mobbing i en eller annen avis. Det varer ca en uke. I høyden to. Så er det over. Borte. Glemt, utbrukt og forlatt som tema. Bryr vi oss? Neida. Bare å kjøre på med neste sak. Vi har tross alt aviser som skal selges. Vi har følgere som skal rekrutteres. Vi har selfies som må tas og fyllefesten på julebordet til helga. Og spjælingen i 2D? Hu teite i sjetteklassen? De har nøyaktig den samme virkeligheten som før. Det hele forsvinner inn i en retorisk stjernetåke av prat og snakk fra samfunnets titusener av meningsytrere. Det er som å tømme et billass med hermetikkbokser på bakken. Et forferdelig leven, men når boksene har trillet seg ferdig og ordene lagt seg er det helt stille igjen.

tabola

No posts to display