Det var ikke bare i sjørøvertiden at folk gikk planken.
Helt siden det moderne mennesket oppstod en gang for 20000 år siden har planken vært målet. Vi fomlet riktignok fælt i jeger og sankersamfunnet, da vi surret rundt i bittesmå grupper og lette etter nøtter og annet snask å spise, men med jordbrukskulturens inntog for omkring 10000 år siden ble det fart i sakene. Da samlet vi oss i veldig store grupper, også kalt samfunn, og begynte en storstilt ensretting for å kunne entre planken i siviliserte former. Dvs en og en på rekke og rad.
Det det hele går ut på, er med andre ord å gå opp på denne planken, balansere seg over den, gå ned på andre siden, videre ned i en kiste, som så senkes ned i et stort hull i bakken, for deretter å dekkes med jord. Mange kaller det for å leve.
Heldigvis synes mennesket ikke å oppdage planken før i tenårene.
Således får mange løpe rundt i sin egen barndom uten å tenke på en bestemt retning, og hullet de skal ned i. Barnet gjør snart det ene, snart det andre, dets nysgjerrighet er umettelig og en følge av denne retningsløse, overveldende følelsen av å være i selve livet er lyden vi kjenner som barnelatter. Senere blir barnelatteren erstattet av den voksnes latter. En hul, ironisk lyd, som ofte minner mest om dødsralling. Det er fordi vi ser kisten der fremme og av den grunn (forståelig nok) mister apetitt på alle de små tingene barnet gleder seg storlig over.
Hvor den djevelsk genetiske koden enn kommer fra, dukker den uansett opp en gang i løpet av tenårene. Barnet oppdager planken. Ledsaget av ivrige voksne, som med nærmest religiøst euforiske formaninger leder den unge voksne til plankens smale tupp. I ti tusen år ar dette vært store deler av menneskehetens lodd i livet. I en uendelig rekke, lenger enn noe mennesket kan anskue har vi trådt opp på denne smale sti og vandret etter hverandre. Sirlig, langsomt, i takt med den som går foran og den som går bak. Ett, to, ett to. En støvel og en sko. De militære kodene er basert på denne genetikken og man kan se det for eksempel under soldatenes marsjering.
Noen kommer seg aldri opp på denne planken.
Det er de vi kaller outsidere. Av en eller annen mysteriøs grunn kom de seg aldri på. For noen år siden var forresten nerdene ute av planken. Nå marsjerer de i den mest vidunderlig presise takt, takket være oppfinnelsen Internett. Outsiderne finner man virrende ute i terrenget. Bak en tue, under et tre. Kanskje oppi treet også. I en okkupert bygning, eller i Russland ved navn Edvard Snowden. Ofte settes folk som bommet på planken i fengsel. Man kan høre stemmene fra den vandrende menneskelenken: han er ikke på planken! Hun går ikke i takt med oss! Blikkene er gjerne ondskapsfulle og dumme, på en og samme tid.
Et eksempel på plankens forføreriske kraft er politiske ideologier. Nazismen for eksempel.
Da gikk mennesker i geledd og alle som en ropte død over jøden. Religion er også typisk. I korstogenes Europa hugget de hodet av deg om du ikke tok i mot Jesus. I dag hugger de noen steder hodet av deg, om du ikke vennligst tar i mot Muhammed. Det er da plankens dødsskvadroner settes i virksomhet. De kommer etter deg med alt de har av ondskap. Løper deg ned, som om du var et dyr. Noen fri tenkning er de ikke i stand til å utøve. Du skal drepes, fordi du ikke står i rekken. Fordi du ikke er en av dem. Mot en slik kollektivistisk galskap står fornuften sørgelig alene og bortkommen.
Hva skal vi så gjøre?
Sage planken av på midten? Smøre den inn med såpe, og satse på at folk sklir av?
Det er vanskelig å forestille seg et effektivt botemiddel fordi det etter hvert er åtte-ni milliarder mennesker som har planken som mål. Vi VIL gå i rekken. Det er ikke noe annet vi heller ønsker oss, enn å passe inn i fellesskapet. Være en av dem. Et annet problem er at plankens profeter gjerne er både mora og faren din, søstra di, kameraten din, sjefen, kollegaen og Gud vet hvem andre. Ingen klar løsning er dermed i sikte, så vidt undertegne kan bedømme. Uansett trenger jeg et par hodepinetabeletter nå, og ser meg derfor nødt til å avslutte skrivingen.
Ha en riktig fin dag alle sammen.