Lærerne er i streik og de er skikkelig forbanna. Blant folk er oppfattningen at dette dreier seg om arbeidstid og unnasluntring, dette er temaer i streiken, men det handler om veldig mye mer og det handler ikke bare om skolen med om ditt og mitt liv og våre arbeidsplasser.
Det som nå skjer i den Norske skolen er en forsterkning av en verdensomspennende trend hvor byråkrater innfører et kvelende rapporteringsregime under navnet New Public Management.
Starten på dette er ikke ønsket om et bedre arbeidsmiljø, bedre avgjørelser eller økt produktivitet. Grunnen ligger i USAs enorme redsel for å bli saksøkt, et sykelig behov for kontroll, retsel for ansvar og opprettholdelse av byråkrati for byråkratiets skyld.
Mennesket defineres som forbrukere, det er ikke lenger et barn som går på skolen, som trenger læring, empati og veiledning, men et potensielt fremtidig problem for skole, kommune og staten. Tenk om de ikke har fått gått igjennom hele læreplanen? Det gir grunnlag for søksmål og mulig erstatning. Poenget blir ikke om du faktisk har lært, men om det er gjennomgått. Systemet fører til gjensidig mistillit og er en egnet arena for skoleledere og byråkrater med psykopatiske trekk.
Ønske om rapportering ligger overraskende nok i stor grad i samme politiske miljøer som roper høyt om mindre byråkrati, ønske om mindre rapportering følger dermed ikke skillelinjene mellom større og mindre stat. Problemet er ikke bare knyttet til offentlig forvaltning, men er i minst like stor grad knyttet til privat næringsliv og da spesielt den delen av det med utenlandske eiere. Ønsket om detaljstyring er en motivasjonsdreper som hvis du har opplevd det kan skrive under på det.
De fleste voksne får etter hvert en snikende følelse om at vi er slaver av et usynlig byråkrati som skal ha rapporter på alt. Millimeter rapportering ødelegger livsglede, arbeidsglede, evnen til empati og når vi har gitt opp, moral. Detaljerte planer med rapportering gjør at vi ikke trenger og etter hvert ikke klarer å ta egne valg og finne gode løsninger. Skal du forholde deg til byråkratiet i hvilken sammenheng som helst oppdager man fort at det er forskjell på å ha rett og å få rett. Vi har lenge holdt frem at det regelstyrte samfunnet er rettferdig og demokratisk på grunn av likebehandling, men hvor blir det av mennesket. Det er liten tvil om at det er forskjell på hvilke behov ett barn har for læring i forhold til et annet, vi trenger lærere som både tør og vil ta gode valg for våre barn, at de inspirerer og ser hver enkelt individ i klasserommet.
Fordi vi ikke kan ta egne valg og ikke er ansvarlige for annet enn å rapportere kan vi som resultat utføre forferdelige handlinger eller handlinger som virker greie men har negative resultater så lenge vi holder oss til reglene og rapporter innen fristen.
Det er lett å dele inn rapportering i to hoveddeler, meningsfull- og meningsløs rapportering. Den meningsfylte som blir lest og som danner grunnlag for gode tiltak og endringer og den meningsløse som kun er egnet til å bruke tid og skape irritasjon.
Den meningsløse rapporteringen opptar nå så mye tid og plass i folks bevissthet i alle deler av samfunnet at det utgjør en trussel for velferden og svekker verdens mulighet til å løse viktige globale problemer.
De institusjoner og bedrifter som har klart å redusere rapportering og som viser at de stoler på sine medarbeidere går så det griner, de klarer seg bedre på absolutt alle områder. Kommunenes Sentralforbund som prøver å tre rapporteringsregime ned over hodene på lærerne har sovet i timen og ikke fått med seg at ideene i New Public Management er en gammeldags og fiaskoerklært måte å drive ledelse på.
Hvis man bruker mange timer hver uke på rapporter istedenfor arbeid og opplevelsen av at jobben er intetsigende vil det raskt gi negative effekter også på det arbeide som faktisk utføres. At det brukes nå så mye tid på dette arbeidet i nesten hele verden at bedrifter eller offentlige instanser som har klart å bryte med rapportringsåket gjør det vesentlig bedre på alle måter.
De få som faktisk vinner frem med et krav i rettssystemet kan ikke være det som dikterer hvordan vi utfører vårt arbeid. Summen av tiltakene for å redusere sjansen for krav (hvis det er den egentlige motivasjonen) er så himmelhøyt mye større i form av uvesentlig arbeid at det mister sitt argument. Det beste bilde jeg kan komme på for å beskrive overdreven rapportering er at det er like nyttig som å koste i Sahara, bare langt farligere og mer frustrerende.
Omfattende rapportering forsterker avmaktsfølelsen
Omfattende rapportering stjeler verdifull tid fra faktisk arbeid.
Omfattende rapportering handler om kontroll og mistillit
Omfattende rapportering fører til stagnasjon og en nedvurdering av innhold i arbeidet.
Resultatene av New Public Management begynner nå å komme til overflaten, med finanskrisen som et godt eksempel. Det som skjedde i forkant av den ville ikke skjedd hvis de mange tusen involveret hadde fått lov å være tenkende mennesker istedenfor Zombie arbeidere. Sammen med finanskrisen kom et stort behov for endring og nyskapning, her ble krisen forlenget og fordypet av rigide og omfattende rapporteringsrutiner.
Det Kommunenes Sentralforbund driver med er en nedvurdering av det kvalitative innholdet i arbeidet som gjøres av lærerne og underkjennelse av lærernes verdi .
Vi burde istedenfor å se ting utenfra, se saken innenfra og ha fokus på hva er det som gjør våre lærere best mulig for våre barn. Det handler om helt andre begreper enn kontroll. En god lærer trenger å være tilfreds og i stand til å utøve empati, tillit og være motiverende.
Er du interessert i tema så kan jeg tipse om en bok som er et underholdene motsvar: Ordbok for underklassen – med undertittel Slå tilbake mot byråkratspråk og nyord for næringslivet.
Av forfatterne Arne Klyve og Jon Severud.
