Religion er et ypperlig politisk instrument. Politikk handler som kjent om å få flest mulig til å bifalle bestemte oppfatninger om hvordan et samfunn bør være, slik at man sikrer seg ryggdekning for å iverksette alle mulige slags påfunn. Podet med religion får vi en høypotent cocktail så bedøvende og berusende at selv det mest absurde påbud kan implementeres i samfunnet.
Hvis et politisk parti (eller andre institusjoner) ønsker at innbyggerne utelukkende skal kle seg i gule jakker, kan de legge det inn som et punkt i partiprogrammet sitt. Det samme gjelder om de ønsker at menn kun skal gå med kalosjer, eller at kvinner til en hver tid skal gå med en tiara på hodet. De vil derimot slite med å gi slike forslag en fornuftig begrunnelse. Heldigvis, får man føye til. For det alminnelige tenkende mennesket gir slike instruksjoner ingen mening. Man klarer ganske enkelt ikke se hva som er poenget, noe som i neste omgang kan gå ut over partiets oppslutning blant både folk og fe.
Ved å blande religion inn i politikken får man imidlertid has på problemet. Religiøse spørsmål trenger nemlig ingen rasjonell begrunnelse. Det holder å peke på en allmektig Gud. Sanksjonsmulighetene utvides også dramatisk. Ved å gjøre det til et spørsmål om adlyde en Gud, som jo for de fleste er ensbetydende med universets skaper, er det bagatellmessige effektivt ryddet av veien. Man tuller ikke med krefter som har skapt både stjerner og planeter.
De store gudene har jo dessuten sine egne partiprogrammer, i form av fryktinngytende og innviklede bøker, skrevet for hundrevis av år siden. Hva er vel et usselt tolvsiders partiprogram, mot tusen profetisk sider som oser svovel, død og fordervelse over en stakkars frafallen synder? Hvor mange av oss vanlige dødelig som studerer disse skriftene for å finne svarene på tilværelsens gåter er derimot usikkert. Vi har evig nok med kiosklitteraturens seriedrap, som vi flittig fordyper oss i mens vi gumler smågodt og får hull i tennene.
Heldigvis har vi folk som tar den tyngre litteraturen for oss. På den måten trenger vi ikke finstudere tekstene selv, men kan trygt lene oss til de lærde på området, som på sin side tolker, og dernest mer enn villig hamrer budskapet inn i våre hoder. Behagelig nok for oss menn, er de fleste påbudene av tekstil karakter kun gjeldene for kvinner. Og behagelig nok for det kvinnelige flertall, er det stort sett bare deres muslimske medsøstre som får unngjelde. Menn kan slumse rundt i sin olabukse og gjerne gå med både flosshatt og sjøstøvler, mens etnisk norske kvinner kan hente posten i bikini, om det skulle passe. Man får hverken messende prester eller bekymrede imamer på døren av den grunn.
Stridighetene om valg av klesplagg har altså i overveiende grad handlet om hva endel muslimske kvinner har på hodet. Fremtredende mennesker av både det ene og annet slag har ytret seg. Man kan få en fornemmelse av at akkurat deres hodeplagg bærer hele verdens skyld i sine folder. Som om globale stridsspørsmål avhenger av hva en tolvårig pike dekker sitt hår med. Midtøsten står i brann, verdens ledere bedriver hektisk møtevirksomhet og forgjeves diplomati, mens all verdens forferdelige militære operasjoner legger både samfunn og mennesker i grus. De overordnede spørsmål koker alle til slutt ned til noe som har med kvinner å gjøre. Som for eksempel hva de har på hodet
Hva kommer det av at kvinner blir gjenstand for denne debatten? Den er jo heller ikke ny. Skjørtelengden har i århundreder vært et ytterst komplisert og følsomt tema. Bør det rekke til anklene, eller kan det stoppe ved knærne? Eller Gud forby, kanskje over knærne? Lenge diskuterte man om kvinner kunne gå i bukser, som om verden skulle rase sammen om det ble tillatt. Som om samfunnets dyd ene og alene måles i kvinnens bekledning. Har hun skaut? Går hun i skjørt? Bruker hun bh? Er utringningen for stor? Er hælene for høye?
I såfall alarmeres massene, som deretter går amok på et hvert tenkelig sted hvor meninger kan ytres. Selv i dag i år 2014 kan kvinners påkledning bli tema i rettssaker om voldtekt. Skjørtet var jo veldig kort, og blusen litt stram. Inviterte hun egentlig ikke til å bli voldtatt? Muslimske kvinners bruk av hodeplagg og andre gevanter er sånn sett et gammelt problem. Det er Skjørtekanten igjen. Den har bare forflyttet seg til hodet og forteller at kvinnekjønnet fremdeles er bærer av all verdens skyld. Rart at de holder ut egentlig.
