Mahatma Gandhi fikk aldri den Nobels Fredspris han burde hatt. Hans lære i ikkevoldelig konflikthåndtering har vært og er til stor inspirasjon for mange, men er akk så underbrukt blant topp politikere. Gandhi-sitatet i overskriften er relevant i forhold til de mange fortvilende situasjonene vi ser rundt oss av hevn og konfrontasjon.
Det synes som om menneskets enorme fortrinn foran andre levende vesener, nemlig vår evne til innsikt, dialog og kommunikasjon, er satt ut av spill i en barnslig sandkasseoppførsel hvor ”du tok min spade, jeg tar din” eller ”du slo meg, jeg slår deg” har overtatt for en voksen, fremtidsrettet tenkning. Er menneskeheten kun i sin spede barndom, og det med en risiko for å forbli der? Har vi latt en fullstendig foreldet og testosteronfylt maskulinitet få råde i internasjonale relasjoner, hvor våpenbruk og trusler sees som en legitim forlengelse og bekreftelse av egne muskler, styrke og makt?
Terrorangrepene i Paris 13. november fylte de fleste av oss med frykt og sinne. Drap av uskyldige unge mennesker er fullstendig uakseptabelt. Og vi må gjerne innrømme det, Paris er nærmere oss enn Libanon, Sinai, Nigeria eller Irak. For de som er spesielt glad i fransk språk, kunst, filosofi og levemåte, var identifikasjonen med ofrene umiddelbar og direkte. Men vi forstår selvsagt også at drap av sivile er uakseptabelt hvor enn det er. Retten til liv er en overordnet menneskerett. Rundt hvert menneske som blir drept står fortvilte familiemedlemmer og venner. I tillegg til savn kan det skapes hat og grobunn for gjengjeldelse og ekstremisme.
Nyheten om hva som skjedde i Paris kom under Nobel Peace Summit i Barcelona. Det var det 15. i rekken av slike årlige samlinger hvor individuelle Nobelfredsprisvinnerne og Nobel-organisasjoner møtes til samråd over et aktuelt tema. Nobel Summit ble etablert av Gorbatsjov med noen av hans Nobelprispenger. Se www.nobelforpeace-summits.org. I år møttes 19 Nobelprisvinnere sammen med flere hundre ungdommer fra mange land i en fruktbar diskusjon om migrasjon og humanitet. Jeg representerte International Peace Bureau som fikk Nobels Fredspris i 1910. Nobelprisvinnerne ga uttrykk for sitt sjokk over terrorangrepet og sin sterke sympati med ofrene. I slutterklæring ble det understreket at det nå er enda viktigere å forstå og forholde seg til de grunnleggende årsakene for uroen, usikkerheten og flyktningkrisen i verden. Det ble også advart mot å bruke ugjerningen i Paris til å demonisere flyktninger og muslimer. Måten vi snakker om og nærmer oss andre mennesker er et mål på vår egen menneskelighet.
Nobelprisvinnernes tenkning var i sterk kontrast til den umiddelbare reaksjonen fra president Hollande som sa at Frankrike var i krig og ville benytte alle midler i sin makt for å tilintetgjøre Daesh. Fra en militær stormakt med atomvåpen er det skremmende krigsretorikk. Kerry erklærte at de ville utslette ISIS fra jordens overflate. For en naiv og arrogant tiltro til egen militærmakt, for en forakt for menneskeverdet og for en manglende forståelse for at unge mennesker som føler at samfunnet ikke gir dem noen muligheter må møtes med andre tiltak enn våpen! Lite i statsledernes utsagn tydet på at de hadde brukt noe særlig energi på å tenke over hvordan deres strategier og metoder virker på lang sikt. Krig og nød har tvunget mennesker på flukt, 60 millioner ifølge nye tall fra Høykommissæren for Flyktninger. En tragedie for de som flykter og en destabiliserende situasjon for de fleste mottakersamfunn.
Mer krigsretorikk, mer bomber og mer militært personell i området er sannsynligvis nøyaktig hva jihadistene – og militærindustrien – ønsker seg. USA og dets allierte har allerede falt i lignende feller i alle fall tre ganger siden 11.september 2001, og nå ropes det på mer av det samme. På tide å trekke en konklusjon om at det ikke finnes noen militær løsning på konfliktene etter så mange mislykkede ”intervensjoner”, massedrap av sivile, tortur, politisk kaos, brudd på sivile rettigheter, radikalisering og økte tilbakemeldinger i form av terrorisme? Scenen er igjen satt for en betydelig økning av antall offer, både i regionen og utenfor, flere migranter og polarisering på alle hold. Som Steinbeck skrev: Hvis du bare har en hammer i din verktøykasse, vil du kun se etter spiker. Men er vi så fattige at vi ikke kan se etter andre – og ikkevoldelige – midler? Uten alternativer til vold og krig, vil krigsindustrien og det sterkt økende antall sikkerhetsguruer igjen være de som vinner. Resten av oss ender opp i frykt og apati. Når verden bruker nærmere 1800 000 000 000 dollar pr år (i påvisbare tall) på militæret, men ikke klarer å finne de 10% av dette som trenges for å nå de nye bærekraftsmålene til FN eller finansiere den grønne overgangen vi vet er nødvendig for å hindre at kloden blir ubeboelig, da må vi trekke den konklusjon at våre prioriteringer er riv ruskende gale og vi må gjøre noen andre valg.
Hovedutfordringen i verden i dag er å legge om produksjon og forbruk slik at vår vakre planet ikke blir ødelagt men kan forbli et hjem for folk og liv. I stedet ser det ut til at vi misbruker penger og tankekraft på nasjonalstatssikkerhet og nasjonal stolthet og ikke på menneskelig sikkerhet og trygghet. Trygghet skapes ikke av rådyre men inadekvate fregatter og F35 bombefly, men ved å møysommelig bygge stabile og kreative samfunn hvor maten og vannet og lufta er sunn og god for våre barn og barnebarn.
Hvis vårt hovedanliggende er å bekjempe en voldsideologi, hyllet i religiøs staffasje, som ikke anerkjenner noen annen form for livsførsel enn sin egen, og som ønsker å gjøre den til en dominerende livsform må det gjøres via relevante samfunnstiltak og ikke blandes med en ressursimperialisme som synes å bruke stadig mer sofistikerte militære midler for å skaffe seg adgang til olje, mineraler, land og makt.
Hovedutfordringen blir, slik det var etter andre verdenskrig da FN ble opprettet: å hindre fremtidige kriger. Målet er godt uttrykt i UNESCOs formålsparagraf: Siden krigen tar sitt utgangspunkt i menneskets sinn, er det i menneskets sinn at forsvar for freden må bygges. Vi må altså ut av det foreldede dogmet fra Romertiden som sier at hvis du vil ha fred, må du forberede for krig. Svaret må være: Vil du ha fred, må du forberede og bygge fred. Fjorårets Nobelprisvinner, Malala, hadde et klart forslag: Man kan drepe terrorister med gevær, men med utdanning kan man drepe terrorisme.
Hva er så de politiske, samfunnsmessige og økonomiske virkemidlene som kan virke på kort og på lang sikt i en komplisert situasjon som i Syria? Det er spørsmål vi må drøfte inngående, og noen svar kan synes gitt:
Siden de ulike konfliktene i Midt-Østen påvirkes av hverandre, trengs det en helhetlig tilnærming som inkluderer både Israel/Palestina og kurdernes situasjon. FN må inn mye sterkere, ikke bare med Sikkerhetsrådsresolusjoner men med politisk, økonomisk og samfunnsbyggende tiltak fra FNs ulike enheter. Et organ for å bygge sikkerhet og samarbeid i regionen på linje med OSSE bør vurderes.
Reel sikkerhet kan aldri bli oppnådd med militære midler og slett ikke ved å eie og true med bruk av atomvåpen. Få, om noen, vil la seg verve til terrorisme dersom det var utviklingsmuligheter der de bor og de følte seg anerkjent og integrert i sitt samfunn. Tvister må løses ved internasjonal lover og normer. Det er derfor vitalt å stoppe våpenkappløpet og sterkt redusere en uetisk produksjon og handel med krigsmateriell. Den pågående moderniseringen av atomvåpnene og utviklingen av nye robotvåpen og etterretnings- og overvåkningssystemer er uakseptabelt hvis vi ønsker å møte folks behov.
Der er viktig å følge opp de politiske vedtakene fra det nylig avholdt Wien-møtet og få til en umiddelbar våpenhvile. Der Sikkerhetsrådet ikke fungerer, må FNs Generalforsamling ta ansvar. Fokus må være på å bygge fred. Media må hjelpe til med å avsløre falsk retorikk og dobbelmoral.
Alle utenlandske tropper må hjem og all utenlandsk militær opplæring må avsluttes. Det gjelder både USA/NATO og deres allierte som Israel, Saudi-Arabia og Qatar, samt Russland og Iran. Det må håndheves en strikt våpenembargo og kontroll med pengeoverføringer. Smugling og illegalt salg av olje må opphøre og en streng grensekontroll må hindre mer eller mindre skjult rekruttering til krigen.
FNs nye Handlingsplan for bærekraftig utvikling (2016-2030) er vedtatt for å møte de strukturelle årsakene til konflikt, som ulikhet, urettferdighet, fattigdom, dårlige styresett og ekskludering. Det Internasjonale Fredsbyråets/IPBs forslag om å redusere verdens militærutgifter i denne 15-års perioden med 10% årlig pr. land for å kunne finansiere de 17 bærekraftsmålene, vinner stadig mer terreng blant sivilsamfunnsaktører. Flere trengs for å overbevise makthaverne om at nedrustning er nødvendig både for fred og utvikling. Knapt noen region trenger det mer akutt enn Midt-Østen. Bravo til Nobel komitéen som i år har gitt Nobels Fredspris til en vital, hjemmeutviklet, tunisisk sivilsamfunnskvartett. En reell støtte for å kunne realisere drømmen om en arabisk, demokratisk vår!
Mer ressurser trengs også for å nå de marginaliserte ungdommene, ikke minst unge menn, som ikke har utviklingsmuligheter i dag i fattige forsteder om det er i Paris, i Kabul eller Tripoli. Det trengs midler til folk-til-folk samarbeid, til faglige utviklingsprosjekter og kulturell utveksling.
Gapet mellom hva folk forstår må gjøres og det lederne reelt gjør blir større og større. Det underminerer troen på demokratiet også i våre vestlige land og leder oss ut av en humanistisk tradisjon vi har vært stolte av.
