Mens Norges mest patetiske mann står i retten og misbruker vår tid, våre penger og oppmerksomhet var det en tanke som slo meg, jeg husker ingen av navnene på ofrene fra Utøya, jeg husker bare voldsmannen som tok livet av barna våre. Han er sykelig opptatt av oppmerksomhet og vi gir han det i stort monn med begrunnelsen av at vi ikke skal glemme.
Samme begrunnelse er det for å lage et sår av et minnesmerke, det skal gjøre litt vondt for å minnes og lære. Historien viser ikke at det er noen sammenheng mellom å minnes grusomme handlinger og personer og å unngå det i fremtiden. Tvert imot blir ondskapen husket, analysert og kopiert, det er et hav av tilfeller hvor en jævlig handling inspirerer den neste. Lærdommen blir om noe negativ og farlig.
Et minnesmerke burde hjelpe til med å huske de gode tingene som skjedde der, unge mennesker som var engasjert i politikk og samfunn, de var glødene opptatt av mennesker og var så idealistiske som bare det er mulig å være tidlig i livet før kynismen overtar. Det vedtatte minnesmerke er et sår laget i landskapet og vil knytte et fysisk bevis til en gjerningsmann verden er best tjent med å glemme. Valget av akkurat dette står som et bevis på at de som har besluttet dette ikke har lært noen ting, de har lyttet til feil kilde.
Etter andre verdenskrig var omkvedet, aldri mer krig og fiendtlighet. VI er alle mennesker som bor på en klode, gjennom samarbeid skal den nye verdensorden bygges.
Frihet, liket og brorskap var det som bygget det Norske samfunnet, ikke lærdom av krig og ondskap, hvis du ikke har kapasitet til å løse en konflikt med ditt intellekt tyr du til vold. Det finnes ingen onde genier. Vold er tegn på mangler og da har vi ingenting å lære.
Vi burde lete etter «best practice» på samme måte som næringslivet gjør, hvordan klarte Nelson Mandela å snakke om kjærlighet og forsoning minutter etter han slapp ut av fengsel etter en mannsalder, hva gjorde at Gandhi klarte å uten vold vinne kampen mot kolonimakten og hvordan klarte president Jimmi Carter som eneste amerikanske president i moderne tid å ikke benytte skarpe virkemidler eller gå til krig.
Det skjer mye godt i verden, men vi er så opptatt av ondskapen at det forsvinner. Det krever kraft og intelligens for å opptre empatisk, vi ser en valgkamp i USA som bygger på hat, vi ser en politikk i hele Europa som baserer seg på tankegods fra andre verdenskrig og vi bygger murer og skiller mellom mennesker. Pengene pøses inn i ondskap og kalles sikkerhet.
På samme måte som vi ikke har noe å lære av person i narkorus som raner en bensinstasjon har vi ingenting å lære av en patetisk massemorder, en «mesterhjerne» som raner et pengelager, eller en syfilisinfisert crackhode som trodde han skulle legge verden under seg og bygge tusenårsriket. De er fullstendig uinteressante som bidragsytere for å bygge et bedre samfunn.
Og rettsaken mot et menneske som jeg har tenkt å glemme navnet til burde foregå I ytterste stillhet, vi trenger ikke høre om den, se nazihilsen I tabloidene eller bekymre oss over at noen blir inspirerte til å ta stafettpinnen videre. Vi bør I dette tilfelle ha tillit til at rettssystemet virker.
Det er som om vi arrangerer idol for folk med personlighetsforstyrrelser, de elsker oppmerksomheten de får. Vi trenger dem ikke, vi trenger ikke å skjønne de. Det vi trenger er å lære hvordan løse konflikter. Beste middel mot hat er kjærlighet, beste middel mot mørket er lys. Elsk hverandre, elsk forskjellene og elsk livet. Elsk og hatet taper. Så enkelt og så vanskelig er det.
