onsdag, november 25, 2020

Medlidenhet som livsstil.

Må lese

Misfornøyde tross lave strømpriser

Norske strømkunder er mindre tilfredse med norske strømselskaper, til tross for at strømprisene er lave, viser en...

Enighet med Storbritannia om midlertidig avtale

Norge, Island og Storbritannia er enige om en midlertidig vareavtale, som vil gjelde fra 1. januar og...

Få råd til den livsstilen du drømmer om

Mange av oss drømmer om en litt annen livsstil enn den vi har, men det er heldigvis...
Gunnar Norheimhttp://www.f7.no
Student, håndverker, kunstner

Det store bedraget.

I Norge er det mange mennesker med gode hensikter. Mennesker som tenker på urettferdigheten i verden, som bekymrer seg for den og skriver om den i avisene, snakker på TV og twitrer på nettet. De har rynkete øyenbryn og snakker engasjert og med innlevelse. De har som regel fine klær. Fine dresser, fine sko, og bruker slips. De er også ofte på reisefot. Som Torbjørn Jagland eller Jan Egeland. De farter omkring i utlandet, blir kjørt hit og dit, til viktige møter, til konferanser, til andre mennesker, som de skal diskutere urettferdigheten i verden sammen med. De skiver bøker og artikler. Alle sammen er opptatt av det som skjer i Midtøsten, men det finnes også mennesker som er opptatt av urettferdighet i de nære omgivelser.

Men det er liksom noe eget med urettferdigheten i utlandet. Den er så langt borte, og å delta i urettferdighetens problemer der ute, er nesten som en slags pilegrimsreise for norske menn og kvinner som arbeider med nøden. Da kolonistyrene i Afrika forsvant en etter en, var verden begeistret. De hvite europeeres villaer, deres tjenere og boyer, deres luksusliv og svømmebassenger ble forlatt av de forferdelige kolonister, men ikke før de var borte fra sine privilegerte systemer og eiendommer, var de tilbake i samme antall som før. Men nå jobbet de i FN. Nå jobbet de i hjelpeorganisasjonene. De samme hvite europeerne i de samme svarte limosuinene, de samme privatsjåførene, de samme villaer, de samme bydelene. De bare kalte seg for noe annet. Afrika har de samme problemene som før. Fattigdom, borgerkrig og epidemier. De drukner i hopetall i sine forsøk på å komme til Europa. De vil vekk, de vil bkkort, fra en utarmet tilværelse hvor nøden og døden lurer bak hvert eneste hjørne. Så intet er forandret, utenom den hvite europeernes samvittighet. For nå er vi der som hjelpere. Nå bryr vi oss. Vi skal bare innkassere den smellfete lønnsslippen fra hjelpeorganisasjonen først. Så skal vi stå frem på fjernsyn og bekymre oss for Midtøsten. Hvor vår bekymring når uante høyder over de stakkars hjelpeløse på Gaza. Men Intet endres.

Børge Brende snakker, og snakker og snakker. Og så snakker han igjen. Og alle snakker. Og Mats Gilbert, Norges svar på Jesus Kristus, snakker også, men han gjør noe i tillegg. Det skal han ha. Drar ned og opererer barn som er skutt og lemlestet. Men intet dypere strukturelt endres. Alt er ved det samme. Røkke soper inn pengene sine. Helge Lund drar til England og får med det vist sin sanne grådige natur, og det blir debatt i landet over lønnen hans, men det er bare svake krusninger i det behagelige havet av konformitet og penger som dette landet og Europas privilegierte samfunnsklasse lever i.

Og vi har tenketanker. Det har blitt populært med slike sammensetninger av såkalte tenkere, som kan tenke nye tanker om all verdens elendighet. Tenketanken Agenda har for eksempel nettopp ansatt en ny mann, en fyr med erfaring fra internasjonalt hjelpearbeid, må vite. Topp kompetent med en karriere som passer de beste, fornemste forbindelser. Og han skal ta seg av Agenda sin internasjonale satsning. For Norge er åpenbart for lite for tankesmien Agenda. Deres samvittighet blir ikke ren nok av å tenke på Norges eldre som vanskjøttes i overfylte eldrehjem med alt for lav bemanning. Av sykepleiermangel, eller hjemløse i vår egen by, i Oslo. Se det er for smått, for slik en tenketank. Så de vil ut, de vil hjelpe til i det fjerne. De vil også gjøre pilgrimsreisen, som skal rense deres sjel og gjøre bot for deres dårlige samvittighet. De vil ha ansatte som kan fare omkring som Torbjørn Jagland, og møte folk og snakke om internasjonale forhold i viktige fora. Kanskje de får treffe kronprins Håkon eller enda gjevere, Mette-Marit. De er jo også der ute og spankulerer i fattigkvarterene med sin Gucci og sin Prada, og sitt armbåndsur til Gud vet hvor mange tusen, mens en hale av fotografer og journalister kryper som skjødehunder mellom føttene deres.

Så kan de komme hjem alle sammen, og en dag dumper den etterlengtede invitasjonen til bokforlagens hageselskaper ned i postkassa. Så kan de møtes og mingle med kjendiser og landets øvrige intellektuelle. Snakke om humanisme, om rettferdighet, om ytringsfrihet og riktig kroe seg i vissheten om at de har greid det. At de har utført sitt katarsis og fått sin sjel renset og lutret av sin siste utenlandsreise til et U-land. Så hva er saken? Jeg skal fortelle dere hva saken er, og jeg skal gjøre det gratis og uten vederlag. For saken er penger.

Etter at vi har ått det vi trenger av lønn har vi penger til overs. De høytlønte har ti tusen, tyve tusen, tretti tusen, ja hundre tusen til overs for hver eneste lønnsslipp. Etter at vi har skaffet oss alt hva vi trenger av mat, av klær av hus og biler. Hvem gir oss disse pengene, hvor kommer de fra og hvorfor får vi dem? Hva skal vi med alle disse pengene som vi ikke er i stand til å forbruke fordi vi allerede har det vi trenger? Vi får de fordi de er et mål på vår verdi.  Penger er alle tings målestokk nå. De er vårt etos, vår himmel og vår jord. De er den verdien vi setter på oss selv og hverandre. En verdi vi fordeler i styrerommene, som lønn, fallskjermer og overdådige bonuser og opsjoner. Og dette verdimålet trumfer alle andre verdier. Vi trenger hverken ryggrad eller karakter så lenge vi har penger.

Derfor vil vi ikke foreta oss noe som setter dette spillet av belønning i fare. Tvert imot gjør alt vi kan for å opprettholde det og derfor skjer det ikke noe i Afrika eller Midtøsten. Derfor bekymrer vi oss for krig, men fortsetter å produsere bomber. Derfor deler vi ut fredsprisen til noen som slåss for barnets rettigheter, mens kursen straks etter settes mot klesbutikken, hvor halvparten er laget av barnehender i de samme utarmede land. Og derfor får ikke de eldre flere pleiere og derfor får ikke de hjemløse i Oslo husrom. Hva kan et fattig menneske, en uteligger, en gamling på et sykehjem gi deg tilbake? Mye, men ikke penger.

Snakk om rettferdighet er således et bedrag. En fiffig utført teaterforestilling, hvor vi alle spiller en hyklersk forestilling til stående ovasjoner – av hverandre.

- Advertisement -

Siste nytt

Misfornøyde tross lave strømpriser

Norske strømkunder er mindre tilfredse med norske strømselskaper, til tross for at strømprisene er lave, viser en...

Enighet med Storbritannia om midlertidig avtale

Norge, Island og Storbritannia er enige om en midlertidig vareavtale, som vil gjelde fra 1. januar og frem til frihandelsavtalen trer i...

Få råd til den livsstilen du drømmer om

Mange av oss drømmer om en litt annen livsstil enn den vi har, men det er heldigvis ikke noe som betyr at...

20 ting folk flest lærer for sent

Mange sier, hadde jeg bare vist det jeg vet nå da jeg var 18 år. -Livet har uten tvil sine opp og...

Fotballstjernen Lukas Podolski redder ishockeyklubb med kebabpenger

Da den polske fotballstjernen som valgte det tyske landslaget fremfor det polske Lukas Podolski for noen år siden åpnet en kebabsjapppe i...

More Articles Like This