Kosthold og trening ga mer konsistente effekter på aldersrelaterte mål enn mange kosttilskudd, viser en analyse av 51 studier på mennesker. Også visse medisiner endret disse målene – særlig hos personer som ble behandlet for sykdommer de allerede hadde.
Forskerne samlet studier som bruker DNA-baserte alderstester. Disse testene anslår sider ved biologisk aldring ut fra kjemiske merker på arvestoffet – men de måler ikke direkte hvor mange år noen kommer til å leve.
En amerikansk oppstartsbedrift vil selge sollys etter mørkets frembrudd
Analysen, som er publisert i Nature Medicine, tar sikte på å rydde opp i et felt der ulike studier bruker ulike biologiske klokker. Kjernespørsmålet var hvilke behandlinger som gir målbare endringer på tvers av et bredere sett av tester.
Kronologisk alder teller årene siden fødselen. Biologiske aldersmål prøver i stedet å fange opp aldersrelaterte endringer som kan variere mellom personer med samme kronologiske alder.
Mange slike tester ser på DNA-metylering – kjemiske merker som hjelper å regulere genaktivitet uten å endre selve arvestoffet. Mønstre i disse merkene kan brukes til å bygge statistiske anslag knyttet til alder eller helse.
Teamet brukte en analyseplattform kalt TranslAGE for å se på 16 aldringsklokker og 94 ytterligere metyleringsbaserte mål. Et felles rammeverk gjorde det lettere å sammenligne funn som ellers kunne virke motstridende.
Trening og kosthold ga tydeligst utslag
Livsstilsbehandlinger som kombinerte trening og kostholdsendringer ga relativt konsistente signaler. Middelhavsinspirerte, lavkarbo- og lavfettbaserte tilnærminger var blant kostholdsbehandlingene som ble undersøkt – selv om studiene ikke etablerte én universell beste diett.
Medisiner som metformin, semaglutid og behandlinger som blokkerer et betennelsessignal kalt TNF, påvirket også aldersrelaterte mål. Noen av de sterkeste responsene ble sett hos personer med sykdom, der behandlingen kan forbedre det underliggende helseproblemet.
Mange reseptfrie kosttilskudd og visse medisinske prosedyrer viste derimot liten målbar effekt i de tilgjengelige studiene. Det gjelder behandlingene og testene som ble undersøkt – ikke hvert eneste produkt eller enhver mulig helseeffekt.
Valget av klokke spiller også inn
Nyere klokker var ofte mer responsive på behandling enn eldre – noe som illustrerer at en påstand om endret biologisk alder delvis avhenger av hvordan biologisk alder måles.
Studiene varierte i deltakere, varighet og behandlingsopplegg. Resultatene kan derfor ikke behandles som en direkte konkurranse som beviser at én behandling er overlegen en annen for en ellers identisk person.
Det står mellom Alexander Sørloth, Folarin Balogun og Mateo Retegui
Viktigst: Endret score er ikke bevis på foryngelse
En endring i en DNA-basert score er ikke bevis på foryngelse, lengre liv eller færre fremtidige sykdommer. Disse målene trenger fortsatt validering som pålitelige indikatorer på reelle helsegevinster.
Større og mer mangfoldige studier er nødvendig for å fastslå hvilke endringer som forutsier varige helseforbedringer. Forskerne må også finne ut hvor lenge klokkeendringene vedvarer etter at en behandling er avsluttet.
Analysen tilbyr en sterkere måte å teste aldringspåstander på – samtidig som den holder begrensningene synlige. Den antyder at etablerte helsebehandlinger fortjener nøye studier, men at en lavere biologisk alder alene ikke er nok til å vise et anti-aldringsgjennombrudd.
