Det kan være lurt å stoppe litt opp og tenke hvor stort dette faktisk er.
Alexander Fleming hadde forsket på bakterievekst i et tiår da han ved et uhell oppdaget penicillinet for snart 100 år siden – Estimatene er at denne oppdagelsen har reddet over 200 millioner menneskeliv og forkortet sykdomsperioder for milliarder av tilfeller.
Hvert minutt kjøpes over én million plastflasker med vann verden over! Hvorfor fortsetter vi?
Men det er en bakdel, akkurat som en som vil over en mur tar med seg en høyere stige hvis muren blir høyere er mange og stadig flere bakterier motstandsdyktige for antibiotika. Overforbruk, spesielt i jordbruket har akselerert utviklingen av resistans.
Virus som angriper bakterier, kan en dag bli en nøkkel i behandlingen av infeksjoner som har blitt motstandsdyktige mot antibiotika. De kan også gi oss måter å beskytte avlinger med færre kjemiske behandlinger.
Problemet er at forskerne fortsatt ikke vet hva mange av genene i disse virusene faktisk gjør – og uten den kunnskapen er det vanskelig å bruke dem pålitelig.
Nå har et team ved University of Otago på New Zealand utviklet en metode for både å studere disse genene og legge til nye.
Arbeidet, som er publisert i Nature Microbiology, kan gjøre det langt raskere å undersøke og modifisere bakteriofager – til vanlig bare kalt fager.
Fager infiserer bakterier, ikke menneskeceller. Noen av dem ødelegger bakteriene de angriper, noe som gjør dem svært interessante som mulige behandlinger.
Men før forskere kan vurdere om en bestemt fag egner seg til en bestemt oppgave, må den være grundig forstått.
Professor Peter Fineran, hovedforfatter bak studien, påpeker at mange faggener fortsatt er et mysterium.
Den nye metoden hjelper med å avsløre hva som skjer når disse genene blir forstyrret. Forskerne bruker et mobilt DNA-stykke, kalt et transposon, som kan sette seg inn på ulike steder i en organismes genetiske instruksjoner. Hvis det lander midt inne i et gen, kan det slå genet ut av spill.
Deretter tar teamet i bruk et system basert på CRISPR – bakterienes eget forsvar mot virus – for å plukke ut de fagene der innsettingen har lykkes. Ved å kartlegge hvor innsettinger kan og ikke kan finnes blant fagene som overlever, kan forskerne identifisere hvilke gener som er essensielle for viruset, og hvilke det kan klare seg uten.
Den innsikten kan gjøre fagforskning langt mer systematisk. I stedet for å nøste opp ett ukjent gen om gangen, kan forskerne nå undersøke endringer i et helt genom og danne seg et klarere bilde av hvordan det fungerer.
Forskerne viste også at det innsatte DNA-et kan bære med seg et ekstra gen. I demonstrasjonen la de til en markør som gjør modifiserte fager lettere å oppdage. I fremtidig forskning kan samme tilnærming brukes til å gi fager nye nyttige egenskaper – for eksempel bedre måter å trenge gjennom bakterienes forsvar på.
Én mulig anvendelse er å angripe biofilmer. Dette er bakteriesamfunn som fester seg til overflater, blant annet medisinske implantater, og som kan være svært vanskelige å fjerne. Modifiserte fager kan på sikt hjelpe med å nå bakteriene som gjemmer seg inne i dem. Metoden kan også støtte forskning på fager til bruk i landbruket.
Disse mulighetene gjenstår å teste. Å tilføre et gen til en fag i laboratoriet betyr ikke at det ferdige viruset er trygt eller effektivt som behandling. Forskerne må undersøke hvordan det oppfører seg mot målbakterier – og under virkelige forhold.
Foreløpig gir gjennombruddet forskerne en bedre måte å stille de grunnleggende spørsmålene på. Ved å lære hvilke faggener som betyr noe, og hvordan de virker, kan forskerne ta mer informerte steg mot å ta i bruk disse bakteriedrepende virusene.
Ultraprosessert mat kan øke risikoen for kroniske sykdommer
