torsdag, april 1, 2021

Kunsten å drepe en lærer med grøt

Må lese

Nordmenn spiser dobbelt så mange egg i påsken som ellers i året

Tenkt hvis alle de eggene vi spiser i løpet av Påsken, - 26 millioner av den isteden...

Kan kasinospill bidra til å gjøre vampyrer «kult» igjen?

Vampyrer vet alle hva er, enten det er som blodsugere i Bram Stokers Dracula, eller sexy, romantiske...

Har realisert drømmen om å kjøre Donald Duck bilen

Det er få land i verden som leser så mye Donald Duck som i Norge, jeg mener...
Gunnar Norheimhttp://www.f7.no
Student, håndverker, kunstner

Faren min døde da jeg var tre år. Jeg har ikke så mange minner om han. Jeg kan nesten telle dem på en hånd. De få minnene jeg har, er til gjengjeld veldig betydningsfulle for meg. Hver dag, hele livet har jeg ønsket at jeg hadde flere minner om faren min. Men sånn er det. Et av minnene er ikke engang et personlig minne, men kun en kort liten historie min mor fortalte meg. Faren min var født i 1923 og het Gudmund Norheim. Morens hans, Hanna Norheim, var feminist og lærer. Skjønt hun kalte seg sikkert ikke for feminist. Hun bare var det. En dag, under krigen underviste min far noen elever i en liten skolestue, på et lite sted som heter Labugt i en fjord langt oppe i nord. Det var kanskje noen av elevene til hans mor. Så kom der inn to tyske soldater hvorav den ene var offiser. I uniform, med hakekors og med gevær. De ville ha bøkene i skolestuen. Min far ville først ikke gi dem fra seg. Da løftet en av soldatene geværet og pekte munningen mot brystet til min far. Så fikk de bøkene. Det er hele historien.

Hva forteller så denne lille store hendelsen? Sånn, utover å være et slags personlig minne om min egen far, som hver gang jeg tenker på det får meg til å gråte? Jo, den forteller at totalitarismens første bud er å stoppe munnen på læreren. Den forteller at totalitarismen krever bøkene utlevert. Den forteller at det som skal leses skal være diktert. Den forteller at undervisningen ikke skal være fri.
I et samfunn finnes der en stor gruppe av intellektuelle mennesker. Det er læreren og hennes yrkesgruppe. Denne gruppen av mennesker har et spesielt samfunnsoppdrag. Hva er det som er så spesielt med dette samfunnsoppdraget, egentlig? De skal lære befolkningen å lese, skrive og regne ja, men det er noe dypere enn dette også.

Læreren har lest bøker. Fagbøker og skjønnlitteratur. Gjennom denne litteraturen beskrives mennesket, mennesket i historien, og mennesket i samfunnet. Derfor får læreren gjennom bøkene kunnskap om det å være menneske blant andre mennesker. Gjennom litteraturen får man således innblikk i etiske og moralske spørsmål. Man får innblikk i, og kunnskap om, humanismen. Om rett og galt her i verden. Om demokrati og diktatur, om frihet og ufrihet, rikdom og fattigdom. Det er den underliggende kunnskap læreren forvalter gjennom sin undervisning, og slik kunnskap hater totalitarismen som pesten. Fordi det er en type kunnskap som får mennesket til å spørre og undre seg, og totalitarismen utstår ikke det spørrende, undrende mennesket. Totalitarismen avskyr det, vrenger seg over det, skutter seg, motsetter seg ønsker ikke et menneske, som stiller spørsmål. Derfor brenner totalitarismens soldater bøker og malerier, og fengsler kunstnere, forfattere, journalister – og lærere.

I Norge i dag får ikke læreren en geværmunning mot brystet. Men hun får noe annet. Hun får samfunnets forakt. I årevis har læreren blitt skutt med ord i dette landet. Hånet og ydmyket, skriftlig og verbalt. Og ikke fra hvem som helst. Nei, de som fyrer løs er like gjerne landets statsminster, som en nederdrektig person i et kommentarfelt i en avis. Alt har imidlertid samme budskap – læreren mangler kompetanse. Læreren er ikke bra nok. Læreren har for dårlig utdannelse. Læreren arbeider ikke hardt nok, flittig nok, nøye nok. Læreren mobber, læreren sluntrer unna. Budskapet er at læreren ikke er til å stole på. Det er ikke eleven som er elev lenger, det er læreren.

Er den massive lærerforakten egentlig en antidemokratisk tendens?

Hvorfor er det så viktig å demoralisere læreren så til de grader i dette landet? Hva er det som ligger bak? Jeg får en snikende følelse av skittent spill. Av åleglatt, smiskende, spyttslikkende, falsk omsorg, rett fra toppen av samfunnet. Fra statsrådtaburetten og ut til folket. Hvor man på den ene siden lovpriser læreren og hans yrke, mens man på den andre siden, i en ustanselig ordstrøm bygget på tall og statistikker, kombinert med alskens referanser fra skoler i det store fantastiske utlandet, gyter ut av seg hvordan læreren ikke holder mål. Som om læreren skal tas av dage, ikke med en kule i brystet, men med grøt. Det er den emne smaken av totalitarismen sleske ånd i form av smilende og velmente råd, for det meste fra mennesker, som selv ikke er intellektuelle, som selv ikke leser bøker, som ikke spør, ikke undrer seg, men klynger seg til den deilige følelsen av å være i en posisjon av makt. Det er den følelsen jeg fornemmer, av den joviale avvæpnende politikeren, som med et nærmest sørgmodig smil og med saklig stemme forteller oss at læreren er for dårlig i dagens Norge.

Vi kan ikke skyte læreren i Norge, vi kan ikke inndra bøkene hennes, men vi kan såmenn ødelegge hennes stolthet. Mistenkeliggjøre henne, ta fra henne hennes integritet og hennes verdighet. Vi kan ta fra henne lederrollen, friheten til å sette sin undervisningsagenda, vi kan gjøre henne til en byråkratiets lakei ved å lenke henne fast til et rapporteringshelvete så hun til sist segner om av utmattelse. Det er drap godt som noe.

Så, jeg tenker på min far, som underviste da han var ung, og min farmor, som var lærer hele sitt liv, lærere jeg har hatt i min egen skolegang, og jeg tenker på andre jeg har møtt senere i livet, venner og bekjente, som har tatt på seg samfunnsoppdraget å undervise oss som bor i landet, og ikke minst mine egne barns lærere. Så langt jeg kan se er det hedersmennesker. Hardt arbeidende, utdannede, kunnskapsrike, dedikerte mennesker, som føler ansvar og plikt i forhold til sitt undervisningsoppdrag. Jeg kjenner absolutt ikke igjen det medieskapte bildet av en unnasluntrende lærer, som mangler såkalt kompetanse. Og jeg kjenner at budskapet fra våre politikere og til en viss grad fra media, som jo målbærer all budskap i dette landet, må være basert på noe annet. En form for kunnskapsløshet, muligens aggressive misunnelse. Et slag under beltestedet, som til sist koker ned til en systematisert nærmest foræderisk vold av ord, mot læreren og alt det hun og han står for. Og jeg spør, hvor langt skal det egentlig gå? Hvor dypt ned skal læreren trykkes før vi kan si oss fornøyd? Hva slags kappe har egentlig totalitarismen iført seg?

Mitt budskap er selvsagt ikke verdt en dritt i et mediesamfunn hvor kjendisen er blitt vår alles klaraklok, og hvor opplagstall snart har redusert kunnskap og opplysning til en billig bok vi setter under rosabloggerens knekte sengebein. Men jeg kunne likevel sagt som så: Ta godt vare på din lokale lærer. Støtt ham. Ingen er perfekte, også en lærer kan gjøre feil. En lærer er et vanlig menneske. Dette landet kan klare seg uten olje, men uten læreren smuldrer det langsomt opp. Ingen fremgang i et samfunnet er mulig om lærerstanden er demoralisert. Og om noen virkelig skulle trenge et kompetanseløft er det snarere våre rikspolitikere enn våre lærere. Simpelthen fortstå, hvor viktig lærerens samfunnsoppdrag er, og ha respekt for den læreren som er der ute og underviser i denne selvsamme time.

- Advertisement -

Siste nytt

Nordmenn spiser dobbelt så mange egg i påsken som ellers i året

Tenkt hvis alle de eggene vi spiser i løpet av Påsken, - 26 millioner av den isteden...

Kan kasinospill bidra til å gjøre vampyrer «kult» igjen?

Vampyrer vet alle hva er, enten det er som blodsugere i Bram Stokers Dracula, eller sexy, romantiske vesener fra Twilight. Det kanskje...

Har realisert drømmen om å kjøre Donald Duck bilen

Det er få land i verden som leser så mye Donald Duck som i Norge, jeg mener å huske at Egmont som...

Vegetarianer klager på kjøtt i Bacon Crisp

Danske Emilie har kontaktet den danske avisen Ekstrabladet for å klage overfor Kims som hun føler seg lurt av og dårlig behandlet....

Paramount+ lansert i Norge

Den nye oppdaterte strømmetjenesten til Paramount er nå lansert i Norge. De fleste distributører tilbyr gratis prøveperiode for seerne

More Articles Like This