Læreren som intellektuell – La meg bare si litt mer om henne, i en slags forlengelse av min forrige kronikk «kunsten å drepe en lærer med grøt».
Læreren er av dem som forvalter tenkningen om humanismen. Læreren tilhører vanligvis de vi kaller for intellektuelle. Læreren har svært ofte historisk kunnskap innenfor ulike fagområder. I en helt vanlig skoletime, eller forelesning, består lærergjerningen veldig ofte i det å få eleven eller studenten til å stille spørsmål. Kjernevirksomheten til en intellektuell er å stille spørsmål, og søke etter svar. Hun gjør det gjennom tenkning. Ofte blir denne tankevirksomheten skrevet ned, og da blir den til litteratur. Så kan andre lese denne litteraturen og selv ta del i den intellektuelles spørsmål og funderinger.
Det er altså tenkning, som er den intellektuelles hovedoppgave og som et produkt av tenkningen kommer der bøker – og undervisning.
I dagens skole jobber så landets største gruppe av intellektuelle. De underviser ved hjelp av lærebøker. En lærer arbeider, men hun er ingen arbeider. Jeg, som skriver denne teksten er snekker. Jeg er også skribent, som du forstår, og nå er jeg dessuten student, men når jeg arbeider med snekkervirksomheten min er jeg ikke intellektuell. Da forsøker jeg kun å utføre en god snekkerjobb. Jeg har ikke tid til å tenke så mye, når jeg monterer en altandør. Jeg må tenke på Snekkerarbeidet, ikke samfunnsproblemene, ellers risikerer jeg at Snekkerarbeidet ikke blir godt nok utført. Gir jeg meg til å tenke på kompliserte strukturer i samfunnet, mister jeg fokus på arbeidet med sag og hammer.
Slik er det med læreren også. Når læreren er på møter og skriver rapporter får hun tenkt dårlig på faget sitt. Det samme om hun blir låst inne på et kontor. En intellektuell trenger en kontorplass, men hun er ingen arbeidende kontorist. En intellektuell sitter ved sitt skrivebord når hennes tanker trenger en skriftlig fremstilling.
Så til noe annet i denne forbindelse. Norge er et demokrati. Styreformen er stabil og godt etablert. Hvis noen skulle forsøke å rokke ved Styreformen i Norge vil motstanden være massiv fra myndighetens side. Det er bra. Det er veldig betryggende. Men, det betyr også at myndigheten i ytterste konsekvens vil bruke voldsmakt for å trygge Styreformen. I ytterste konsekvens vil motstandere av demokratiet fengsles.
Styreformen i Norge er i prinsippet som et diktatur. Et såkalt flertallsdiktatur. For akkurat som den eneveldig diktatoren ikke kan godta at det rokkes ved Styreformen diktatur, kan heller ikke demokratiet godta at det rokkes ved denne styreform. Hva er det som kan rokke ved enhver etablert styreform? Jo, det er folk som stiller spørsmål. Som stiller seg kritisk til det bestående. Og det bestående er i Norge i dag, parlamentarisme og demokrati.
Den intellektuelle stiller som sagt spørsmål. Det er hans vesen og hans egenart, helt ned til læreren på barneskolen som oppfordrer sine små elever til å stille spørsmål om alle ting rundt ham, og opp til professoren som stiller sine spørsmål på et høyere forskningsnivå.
Så, hva innebærer det egentlig å ha en stor, slagkraftig, etablert intellektuell samfunnsklasse? Jo, det innebærer en potensiell trussel mot alt det bestående. Det innebærer en hærskare av intellektuellt skarpskodde mennesker som lekende lett kan formulere kritikk, mot for eksempel statsmakten. Mot det militære system, mot markedsmekanismer, mot trender i samfunnet, mot politikk osv. Det er prisen vi betaler for intellektets frihet. Flere hundre tusen mennesker med trening i å tenke og stille spørsmål.
Men hva skjer med den intellektuelle som presses inn på et kontor, belastes med møtevirksomhet fra alle kanter og får en gigantisk stabel med skjema å fylle ut? Hver dag? Hver time? Hva skjer med en intellektuell som gjøres om til en kontorarbeider med fast arbeidstid fra åtte til fire og hvor undervisningen består i å levere ut prøver hvor svarene leveres som et kryss i form av et ja eller nei?
Får hun tid til å tenke? Til å stille spørsmål? Får elevene hennes trening i å stille spørsmål?
Jeg ser derfor med uro på det politiske prosjektet som drives omkring læreren og den intellektuelle i Norge om dagen. Jeg misliker tendensen jeg ser i det å frata læreren hennes egenart som intellektuell, ved å stue henne inn på et kontor. Og jeg stiller derfor spørsmål ved motivet. Det egentlige motivet.
Kompetanseløft – for hvem? For hva?
Jeg griper meg således i undre over om det handler noe helt annet enn hva som kommer frem i den offentlige debatten. Der sies det at læreren skal få sin kompetanse hevet. At læreren er så veldig veldig, viktig at hun må plasseres i en fast kontortid, og få sin studiegjeld større. Det er noe der som ikke rimer. Læreren som en intellektuell trenger også frihet, frihet til å tenke. Men får hun nå det av dagens politiske planer om strukturell endring av sine arbeidsbetingelser? Jeg har vondt for å se det.
Dere får ha meg unnskyldt for å gripe til en bibelsk metafor, men når statsrådens bekymrede mine for kvaliteten på læreren består i å plassere den intellektuelles lys under en skjeppe, da blir jeg skeptisk. Det totalitære plasserer alltid, først den frie tanke i i sitt morderiske kikkersikte. Og det totalitære er alltid like velmenende. Like skråsikkert, like overtalende, og kommer like gjerne med et bekymret smil, som med et gevær.
