Stortingsrepresentanten Ulf Leirsten trykket liker på en statusoppdatering på Facebook. Det gjør vi alle dagen lang. Vi liker alt mulig rart og trykker til krampa tar oss. Forskjellen ligger i hva det er vi liker. De fleste av oss liker at naboen endelig har malt huset, at bestemor har bakt kringle og at vår håpefulle fikk medalje i fotballturneringen.
Ulf Leirsten likte en hjemmesnekret filmsnutt på youtube hvor Aps Hadia Tajik påstås å oppfordre til drap. Når gav du sist en tommel opp for den typen karakteristikk av en politiker? Eller hvem som helst for den del?
Nå er alle i FrP fornøyde over at Ulf Leirsten, riktig nok etter press, har beklaget at han likte det han likte. Fremskrittspartiets leder Siv Jensen synes det holder i lange baner og folder sine hender fromt under dyna, hun tilsynelatende har trukket over hodet.
Spørsmålet er hvorfor medlem i justiskomiteen Ulf Leirsten trykket liker i utgangspunktet. En beklagelse kan alle komme med. Det er lett. Det er bare å si unnskyld, så er det gjort. Men hvorfor likte han det innlegget?
Det er det ingen som snakker om.
La meg hjelpe dere: han gav tommelen opp fordi han var enig. Fordi han syntes det var riktig så treffende og helt på sin plass. Fordi han – likte det han så. Eller pleier du å gi likes til noe du ikke synes noe om? Trykker du liker når naboen oppdaterer statusen sin med at han nettopp har skutt katta di? Gjør du det?
Man kan derfor fristes til å tenke at Ulf Leirstens unnskyldning er hul som en pappeske. Akkurat som Fabian Stangs unnskyldning for at han fikk utført et svart oppdrag kommer unnskyldningen først når de tas på fersken. Etterpå. Når de blir oppdaget og folk får vite om det.
Men, hva er egentlig en slik beklagelse verdt om holdningene like fullt består?
