I forbindelse med at Norge har fått en ny regjering, som har som uttalt mål å privatisere tjenester og selge statens eiendom og forretninger anmass, kan det kanskje være på sin plass å reflektere litt over hva en stat egentlig er for noe. Høyre, og særlig FrP, snakker veldig mye om staten. Staten er i deres øyne en gribb, åpenbart. Og denne gribben eter kjøtt den ikke skal ha. Vårt kjøtt. Vår fete eller magre biff, som vi har ervervet oss på ulike måter, mener regjeringene vi skal ha for oss selv.
Og dess større kjøttstykket er, dess fetere, dess mer det drypper av kjøttsaft, dess mindre grunn til at statsgribben skal sette sitt krumme nebb i det. Derfor rykker regjeringen milliardærens formueskatt ut av statens hånd. Fordi staten for dem er noe annet enn oss. Oss vanlige folk, som Siv Jensen pleier å kalle oss. Staten er for regjeringen derfor et vesen. En substans, i det minste. Den er ikke bare en politisk ide, virkeliggjort gjennom en forfatning utgjort av meg og deg hvis formål er å regulere Og ta vare på våre egne verdier fortrinnsvis til det beste for alle og enhver. Nei, staten er en som et fremmed kjeltringaktig dyr for dem. En egen levende organisme med sine egne glupske lyster og behov – staten er en gribb.
FrP på sin side ble jo vitterlig startet opp med dette argumentet. Det er FrPs hjerte, lunger og nyrer, å mene at staten ubehersket gribber til seg i form av skatter og avgifter fra «oss vanlige folk», mens man i rettferdighetens navn må si at partiet høyre er noe mer moderat på det punktet. De innser at landet må inndrive skatt, og at avgiften har en funksjon, men forøvrig er privatisering av statlige eierskap en like sterk og uanstendig drivkraft.
Og regjeringen sier, at staten skal eie minst mulig. De sier at staten skal ha minst mulige, inndrive minst mulig, ha minst mulig innflytelse, i det store og det hele legge seg så lite bort i oss «vanlige folks liv» som mulig. Biffen staten fortærer skal i høyden være en skosåle. Derfor har regeringen gått til valg på privatisering. I deres øyne kan nær sagt alt privatiseres. Det er også deres våte drøm, og man kan saktens tenke seg hvordan stolsetene til Erna og Siv ser ut, når de lar fantasien fare vidt omkring i et landskap hvor alt tenkelig hos oss er privatisert. Hvor staten ikke finnes. Hvor alt er som et eneste gedigent stort paradis, av private eiendommer, sykehus, jernbaner, selskaper, hus, naturressurser, institusjoner og mennesker.
Noen ganger kan man gripe seg i lure. Lure på politikernes dømmekraft, deres intellekt, deres evne til å tenke og resonnere. Er Siv Jensen klok, for eksempel? Erna Solberg, er hun en svært vis kvinne? De må de være, de styrer jo landet, og har tatt på seg oppgaven å endre selve staten. Men si meg, er ikke staten egentlig meg og deg?
Man sier at man har et statsborgerskap, hva betyr det? At du er fra norge, eller at Norge er i deg? Hva er det som gir en stat legitimitet, er det du og jeg, som borger og menneske, eller er det en ide om en grense mellom to trær i en skog? Når regjeringen sier at de skal avvikle statlig eierskap, når de foreslår å kvitte seg med konsesjonslovene, når de vil selge for eksempel flytogene, som staten har aksjemajoritet i, hva betyr det? Betyr det at statsgrensen rundt landet vårt eier flytogene, at «ideen norge» eier det? Eller betyr det at jeg og du eier det? Regjeringen har begynt et storstilt salg av norsk skog. Hvem eier den den norske stats skogalmenning, er det «ideen Norge» eller er det jeg og du?
Å være borgerlig i politikken er tydeligvis å tro at staten er noe annet enn meg og deg. Og dette annet er så forferdelig og så skrekkelig at dets eierskap for enhver pris må reduseres. Men vent, voldsmakten vil de borgerlige ikke redusere. Nei, bevilgningene til politet økes. Millitærbudsjettet økes. Hva kommer det av?
Hvorfor skal staten forsterkes som voldsmakt, men reduseres som fredelig eier av en skog i nordtrøndelag, en foss på Vestlandet, eller en bedrift i Oslo? Hvorfor er det verre for staten å drive et flytog enn å drive en politistasjon?
Statlig eierskap i næringslivet har en funksjon. Det sikrer statens økonomiske og sivile slagkraft og innflytelse på vegne av et flertall. På vegne av meg og deg. Ikke på vegne av en mystisk abstrakt ide om en gribb i form av en stat. Statlige eierskap betyr at jeg og du, til en viss grad kan forhandle med de store kanonene. De rike, de mektige, de må ta hensyn til meg og deg når de skal snakke med et selskap med statlig eierskap. Det er jeg og du som sitter på andre siden av bordet gjennom vår folkevalgte representanter. Gjennom en statsråd, på vegne av staten.
Hvorfor vil de borgerlige ikke ha denne makten på vegne av meg og deg?
Hvis interesser tjener det egentlig å sende meg og deg ut av styrene? Kan du si meg det, du som stemmer høyre og FrP? Når staten eier en aksjeandel betyr det at alle som en i dette landet har del i eierskapet. Når Regjeringen selger en slik aksjeandel betyr det at kun noen få mennesker får denne eierandelen. Noen få enkeltindivider eller selskaper, med kunnskap om børs og spekulasjon. Verdiene blir da ikke spredt, de blir derimot konsentrert. Det er ikke spesielt demokratisk, om jeg får påpeke.
Og som et ekstraspørsmål, fagbevegelsen er også en torn i øyet for de borgerlige. Det er også en institusjon som forhandler på vegne av meg og deg, som arbeidere og ansatte. Vi skal altså få mindre innflytelse gjennom våre statlige eierandeler og vi skal få mindre innflytelse gjennom våre fagforeninger. Hvem er det egentlig som tjener på dette? FrP sier at det det er «folk flest» som tjener på en slik politikk. Virkelig? Hvordan tjener man på å miste innflytelse og makt? Den logiske bristen gir meg hodepine herfra og til Dovre, som sikkert faller og blir lagt ut for salg i det aller nærmeste.
Det «folk flest» etter min mening skulle hatt, som har staket ut slik en begredelig politisk kurs for Norge er ris på blanke messingen. Og det beltet skulle vært så tykt og det skulle vært så vondt og resultatet så rødglødende at folk flest gråt sine modige tårer og lovte aldri å gjøre et slikt kunststykke igjen. Det er hva «folk flest» kunne trengt. Det virker nemlig som fornuften er midlertidig ute av drift i dette underlige, søkkrike landet. Både der ute blant velgerne og inne på de lune regjeringskontorene.
Forøvrig hadde det vært å ønske at statsgribben, i den grad den nå eksisterer, hadde mesket seg med valgflesket til Erna Solberg og Siv Jensen, fremfor at velgerne lar Erna og Siv sette til livs Norges arvesølv på vegne av utenlandske børsspekulanter og investorer.
