Fremmedfrykt og fordommer lever i beste velgående. Ingen trenger å være i tvil om det.
Du trenger bare bruke en halv kalori på nettet for å finne generaliseringene som nærer hatet og mistenksomheten. Og det går alle veier. Muslimene i Norge må svare for ISIL og deres forferdelige drapsraid i Midtøsten – til og med i beste sendetid på NRK, mens jødene må svare for Israels bombing av Gaza.
For ikke å snakke om den hatefulle retorikken frittalende kvinner må leve med.
Det er så man både kan ta og føle på det fientlige raseriet som ligger under alle kommentarene på nettet. Hva er det som skiller dette sinnet fra mobbens sinne?
Når folk skriver at Israel burde slettes fra kartet, at jødene burde flyttes til andre steder, at de bare lager faenskap, og er «frekkere enn flatlusa» er det så man får frysninger. Den retorikken har vært brukt før.
Hvor tjukk er egentlig den hinna som holder mobben på plass? Folk egger hverandre opp og generaliseringer som går på etnisitet, religion og kultur er så alt for lett å ty til.
I Oslo ble en mann nettopp stoppet da han midt på gata gikk verbalt løs på en liten gutt med fremmedkulturell bakgrunn. Han var en. Hvor mye er det som skiller den ene mannen fra å bli ti? Eller tyve? Eller hundre?
Nedover i Europa er mobben allerede godt på plass. Moskeer, synagoger og forretninger angripes og vandaliseres. Det virker som både antisemittisme og islamofobi nå er virksomme krefter midt i blant oss.
Det lover ikke egentlig veldig godt.
