torsdag, april 15, 2021

Den globale løsarbeideren – EUs kyniske visjon

Må lese

Bli bedre kjent med Formel 1 stjernene

I årets sesong er det 10 lag som deltar og de skal konkurrere over 23 runder. -...

Flyr vil fly fra i sommer

Det nye norske flyselskapet varsler oppstart i juni. Fra mai vil det være mulig å kjøpe billetter....

Se alle scoringene fra første oppgjør i kvartfinalene

Der var flere ting vi lærte i første runde av kvartfinalene i Champions League. - I...
Gunnar Norheimhttp://www.f7.no
Student, håndverker, kunstner

Noe ved Europas ledelse provoserer Europas befolkning. Denne uhyre skarpsindige observasjonen fra undertegnede bygges på det faktum at europeiske lands befolkninger i stadig større grad ser ut til å bedrive systemkritikk gjennom stemmeseddelen. Storbritannias såkalte Brexit har således dundret som en meteor ned i Europas jord og etterlatt et krater som selv ikke den slueste kommunikasjonsrådgiver kan greie å snakke seg unna. Mange fremstående mennesker sitter nå og knasker innbitt på kanapeene mens de vurderer sine stadig mer innskrenkede muligheter. La oss kaste et skrått blikk på elendigheten.

Først litt folkeopplysning. EU er et organsiert system av avtaler og regelverk hvis mening opprinnelig var å hindre nye kriger i Europa. Dette systemet er med på å styre de europeiske statenes samkvem med hverandre. Europeiske stater er for det meste kjent som velferdsstater. Det vil si stater konstruert rundt et premiss av økonomisk og sosial likhet, det siste hundreårets virkelig store humanistiske samfunnsprosjekt som handler om å trygge liv og helse til den jevne arbeider og som etter hvert også la til rette for fremveksten en stor og robust middelklasse. Arbeiderpartiene har her spilt en nøkkelrolle. Det har for så vidt vært tverrpolitisk enighet om å bygge gode velferdssamfunn, men arbeiderpartiene har uten tvil vært en sterk pådriver med stor oppslutning og ditto politisk innflytelse. I dag ser vi noe annet. Arbeiderpartiene går tilbake og det over hele Europa. De mister både regjeringsmakt og oppslutning fra velgerne.

Når den politiske stemningen i de enkelte europeiske landene beveger seg mot høyre samtidig som sentrum og arbeiderpartiene svekkes vil det samme skje med EU. Trenden i de europeiske landene er rimeligvis også trenden i EU. Befolkningene er jo den samme. Brexit som i og for seg er et nasjonalt anliggende er derfor et symptom på en bestemt tilstand både i Europa og i EU.

Vi kan slå fast at den samme kritikken som reises mot de europeiske arbeiderpartiene er den samme kritikken som også reises mot EU og Europas ledelse – nemlig en type systemkritikk.

Såkalte vanlige arbeidere representerer logisk nok flertallet i alle lands arbeidsstyrker. Høyredreiningen i europeisk politikk vil si at flertallet begynner å bevege seg mot høyre. Høyresiden spiser i en slik utvikling velgere fra venstresiden. Hadde Arbeiderpartienes velgere følt seg hjemme i sine egne partier hadde de imidlertid blitt værende. Men det blir de altså ikke.

Så hvorfor drar de? Det har med arbeidsmarkedet å gjøre.

Når EU åpnet for flyt av arbeidskraft over landegrensene ble de enkelte nasjonalstatenes egne arbeidere satt under kraftig konkurranse. Og for å gjenta oss selv: Europas egne arbeidere er arbeiderpartiene i Europa sin velgermasse.

Arbeiderne opplever denne konkurransen som et svik. Følelsen av sviket kommer av at deres egen politiske ledelse har gått i bresjen for denne utviklingen. Derfor går arbeiderpartiene tilbake. Og derfor stemmer Britene Storbritannia ut av EU. Arbeidsfolk forlater arbeiderpartiene fordi de er forbannet på politikken som blir ført.

Den politiske ledelsen uavhengig av plassering langs høyre-venstreaksen, samfunnseliten innenfor akademia og humaniora (universitetsmiljøene, journaliststanden, forfattere, kunstnere etc) mesteparten av de toneangivende mediene osv. ser ikke denne siden av saken. De mener at arbeiderklassen går til ytre høyre fordi de innerst inne er rasister, dårlig utdannet og dermed kunnskapsløse og har lav moral. Kort og godt fordi de er simple folk uten vett og forstand. Det vil de ikke si åpent selvsagt. Samfunnseliten har et dannelsesideal å forvalte og det er slett ikke pent å snakke nedsettende om folk.

Dette gjør arbeiderne dobbelt forbannet. Samtidig som de bokstavelig talt presses ut av sitt eget lokale arbeidsmarked blir de beskyldt for å være rasister og fremmedfientlige. En bussjåfør har imidlertid ikke større anlegg for fremmedfiendtlighet og rasisme enn universitetsutdannede eller rikspolitikere. Det kan være verdt å minne om at Hitler bygde seg opp gjennom allianser med Tysklands kulturelite og Sør-Afrikas apartheid system var først og fremst et overklassefenomen på samme måte som det Amerikanske raseparadigmet. Mastergraden låner sågar sitt navn fra de hvite plantasjeeierne som startet de første universitetene i amerika. De drev som kjent plantasjene ved å benytte seg av slaver. Det blir intet raseskille uten samfunnselitens godkjennelse. Ingen separate innganger for kvinner og menn eller svarte og hvite uten at det er godkjent av ledelsen i samfunnet. Dvs de som lager lovene og setter dem i virksomhet. At skylden så behendig plasseres hos den delen av befolkning som I minst grad klarer å skrive kilometerlange artikler i morgenbladet er likevel forståelig. En rørlegger klarer ikke å argumentere like godt for sitt syn som en førsteamanuensis i historie eller si en journalist. Det er dessuten en ren psykologisk faktor inne i bildet. Når et menneske leter etter en årsak som tilfeldigvis innebærer skyld og skam (at høyreekstreme partier får stadig større oppslutning er skammelig) er det mest bekvemt å lete utenfor seg selv. Så slipper man å måtte arrestere seg selv med buksene nede. Logisk nok, vil jeg si. Derfor peker alle pilene fra samfunnets elite mot arbeiderklassen når høyreekstremismen eller for den del alminnelig høyredreining i europeisk politikk skal forklares.

Så til det artige. I praksis kan man bytte ut hele den dyre organiserte europeiske arbeidskraften med billigere ikke fagorganisert arbeidskraft fra land utenfor Europa. Det er den utviklingen vi i realiteten ligger under for dag. Ikkeorganisert arbeidskraft er som vi vet billigere enn organisert. Det globale arbeidsmarkedet legger kort og godt til rette for utfasing av den organiserte europeiske arbeideren. Først gjennom å innlemme Øst-Europa  i EU, deretter ved målrettet import av arbeidskraft fra Asia.

Det er som kjent mange mennesker på jorda. Etter som det eksisterer en nærmest ubegrenset tilgang på billigere arbeidskraft enn den man kan få fra den fagorganiserte europeeren vil fagforeningene også svekkes. Det vil til en hver tid stå noen klar til å ta jobben om det oppstår krav til lønn og arbeidstider bedriften eller markedet ikke ser seg tjent med. I USA har man historisk sett hatt store problemer med å få folk til å organisere seg nettopp fordi arbeidsstyrken har vært så multikulturell.

Hvis du vil ha bukt med fagforeninger er den beste metoden å splitte arbeidsstyrkens muligheter til å identifisere seg med hverandre. Å innføre et globalt arbeidsmarked innad i nasjonalstaten er nettopp en sånn metode. Den stadig mer omfattende bruken av outsourcing og bemanningsbyråer viser hvordan global uorganisert arbeidskraft spiser seg inn på det lokale arbeidsmarkedet. Satt på spissen blir det så at utenlandsk arbeidskraft utfører nasjonens arbeid mens den hjemmehørende arbeidsstyrke går ned i lønn, permitteres eller i verste fall mister jobben.

Problemet er at det på sikt ikke vil være mulig å opprettholde velferdsstatene under slike betingelser. Uten brede kollektive forhandlinger som sikrer fast ansettelse og en jevn, høy og rimelig forutsigbar minstelønn for et lands egen arbeidsstyrke vil man ikke kunne ha en stabil velferdsstat og i siste konsekvens heller ikke en stabil stat. Et stabilt moderne samfunn krever en fast og relativt høy inntekt for innbyggeren. Da kan ikke jobbene ligge i hendene på bemanningsbyråer og deres midlertidige ansatte.

Det globale arbeidsmarkedet er derfor en destabiliserende faktor for statene. Det er det som er saken ser dere. Og derfor er Europa urolig. Det er en destabiliserende tendens at Storbritannia forlater EU, men det er en grunn til at Brexit er en realitet. At store velgermasser beveger seg mot ytre høyre destabiliserer hele Europa, men det er en årsak til denne ubehagelige politiske transformasjonen av europeisk politikk. Og denne årsaken finnes i landenes interne arbeidsmarkeder.

Man kan, mener nu jeg, argumentere for at Europas ledelse ikke fører en politikk som er bærekraftig for Europa. Europa trenger muligens ny arbeidskraft ja, men om den importerte arbeidskraften fases inn i arbeidsmarkedet på bekostning av Europas egne arbeidere blir samfunnene urolige. Det samme om arbeidskraften settes i virksomhet utenfor etablerte fagforeninger. Som en ytterligere stressfaktor får vi med global arbeidskraft utfordringer med den nasjonale beskatningen.

Alt dette skjer imidlertid i dag. Europeisk organsiert arbeidskraft blir gradvis utkonkurrert av ikke-europeiske uorganiserte arbeidere, av denne grunn svekkes fagforeninger og organisasjonsrettigheter samtidig som nasjonalstatene i Europa får problemer med å skattelegge pengeflyten som i stadig større omfang beveger seg utenfor myndighetenes kontroll. Det siste har å gjør med hvordan realøkonomiens overskudd forsvinner inn i det globale finansmarkedet hvor smutthullene for å unngå beskatning konstrueres i stort omfang av en advokatstand med blankofullmakt fra halvveis korrupte rikspolitikere. Derfor knirker og knaker EU-samarbeidet og derfor er Europa urolig og derfor ser vi at høyreekstreme vinner oppslutning i europeisk politikk.

EU har simpelthen innført den globale løsarbeideren som hovedtese for sin sysselsettingspolitikk og dette uroer nå hele det velorganiserte Europa. Arbeiderens rettigheter er i fritt fall godt hjulpet av deres egen politiske ledelse som skyver ham over stupkanten. Hvor skal så arbeideren gå med sin stemmeseddel? I siste instans setter denne politikken freden på spill. Nokså ironisk med tanke på hva EU opprinnelig skulle stå for.

- Advertisement -

Siste nytt

Bli bedre kjent med Formel 1 stjernene

I årets sesong er det 10 lag som deltar og de skal konkurrere over 23 runder. -...

Flyr vil fly fra i sommer

Det nye norske flyselskapet varsler oppstart i juni. Fra mai vil det være mulig å kjøpe billetter. Den aller første flyvningen går...

Se alle scoringene fra første oppgjør i kvartfinalene

Der var flere ting vi lærte i første runde av kvartfinalene i Champions League. - I korte trekk: Manchester City er...

Allsvenskan på norske skjermer

Mens vi må vente på den norske Eliteserien, sparkes fotballsesongen i gang hos våre naboer allerede lørdag. Alle kampene fra Allsvenskan vil i...

Edin Terzić om livet fra å være supporter til å trene laget han elsker

Det ble selvsagt mye fokus på turneen som Team Haaland har lagt ut på, men det kan også være interessant å følge...

More Articles Like This