Elefanten i rommet

0
91

Mobbing – hvem har egentlig skylda?

En tragisk sak har preget nyhetene de siste dagene. Historien om 13-åringen Odin, som tok sitt eget liv fordi han ble mobbet. Verre kan det ikke bli. Så snakker alle om mobbingens problem. Og vi peker på ungene, og vi peker på skolen og debatten går. Men, kan det tenkes at problemet egentlig ligger et helt annet sted? Barn er uferdige. De har enda ikke lært seg alle samfunnets koder og regler. Unger er ikke ferdig oppdratte. Barnet rettferdighetssans er virksom, men den er ikke ferdig utviklet. Når er en grense nådd? Barnet kan nok ha en forestilling om det, men de trenger veiledning for å vite sikkert.

Mobbing er å gå over grenser.

I noen tilfeller langt over grensen, med svært tragisk utfall. Er det barnets feil? Ja og nei. For har barna som mobber fått veiledning? Har de lært skikkelig om rett og galt? Har de lært det hjemme, av sine egne foreldre? Eller har foreldrene sluntret unna fordi de er mer opptatt av å følge med på ukas realityserier på TV?

Vi voksne har nå innført ball i den norske skolen. Elevkvelden er ikke lenger bra nok. Den er for simpel for de guddommelige ungene våre. Så et ball må til. Et ball, som toppes i kroningen av ballets dronning i en konkurranse om å være penest på skolen. De som forsvarer ballet i den offentlige skolen er stort sett mødre.

Det er også mødre som drar på kjøpesenteret og handler inn høyhælte sko til tenåringsjenta si og poster skrytebilder av ungene på sosiale medier. Leketøysbutikken er atter igjen kjønnsdelt. Hvem strener inn i jenteavdelingen og kjøper sminkedukke til den seksårige dattera si? Det er mor det. Eller tante. Er ikke dette å lære barna å se seg selv først? Det er å legge opp til VM i selvopptatthet, og skjønnhetsidealer hverken jenter eller gutter har godt av.

Les også:  Ballets dronning

Og far? Hvor er nå egentlig han… Hva sier egentlig den norske pappaen til sønnen og dattera? Noe sier han sikkert, men gir han seg tid til å snakke med ungene sine om det å være et godt menneske? Sånn, gjentatte ganger, gjennom hele barnets utvikling til det flytter hjemmefra?

På foreldremøtene snakker vi om hva barna trenger av oppfølging på skolen, men detter rett ned i sofaen med laptopen i fanget, når vi kommer hjem. Foreldre i dag er eksperter på å stille krav. Til skolen spesielt. Men kravene til oss selv, hva med dem?

Hva er egentlig en far og en mor i dag?

Jo, vi er tretti og førtiåringene. De mest potente menneskene i samfunnet.

Det er vi som bestemmer. Vi er i arbeidslivet og vi har begynt å bli sjefer. Vi har fremdeles fremtiden for oss og er i vår beste alder. Det er vi som setter agendaen. Vi er grunnmuren i samfunnets byggverk. Men når det kommet til mobbing skyver vi så behendig ansvaret fra oss. Da er vi plutselig bare en liten stein. Det er skolen som må gjøre noe, sier vi. Skolen må ha opplegg for mobbing. Politikerne må bevilge penger og gi retningslinjer. Og ungene selvsagt. «Ungene må forstå» sier vi, og skriver engasjerte innlegg i aftenposten om det.

Men hva skriver vi egentlig om oss selv og vår innsats for å gi samfunnet gode individer med empati og medmenneskelig ballast? Svært lite. I beste fall nevnes oppdragerrollen i en bisetning. Så rart da, at vi som ellers er så meningssterke og ambisiøse, står som umælende fe konfrontert med våre egne barns problemer med mobbing.

Det er derfor en usynlig elefant i rommet når det kommer til mobbing. Og den elefanten er oss foreldre og vår oppdragerrolle. 

Det dreier seg om en far og en mor, som har henfalt til sin egen selvsentrerte verden, hvor vi regelrett får noia, og blir lynende forbannet om skolen ringer og er kritisk til akkurat vårt barns oppførsel. Ve den som kritiserer vårt barn. Det er advokaten neste.

For vi degger og duller med dem.

Vi overbeskytter dem og luller dem inn i en forrykt drøm. Ingenting blir noensinne bra nok for vårt eget barn. Vi dyrker barna våre som små guder og gudinner. De er skryteobjektene våre. Gullet vårt, som aldri gjør noe galt, og som vi derfor skjemmer bort så de til slutt mister grepet om virkeligheten de selv lever i. Det kalles antakelig for en bjørnetjeneste.

At noe er alvorlig galt når mobbing tar form av et nasjonalt problem er opplagt.

Like opplagt er det at barn er barn, og at det til syvende og sist er vi foreldre som har ansvaret. Fordi det er vi som oppdrar dem. Enten til fornuftige greie unger, eller til selvopptatte mobbemonstre, som plager livet av andre unger. Men det ansvaret og den skylda sniker vi oss elegant unna. Vi snakker om alt, untatt vår egen oppdragerrolle. Hvordan vi som foreldre faktisk former våre egne barn, og derved utstyrer dem med holdningene de tar med seg til skolegården. Hvordan er det da mulig å komme mobbingen til livs?

tabola

No posts to display