På femtitallet fantes der en kvinne. En meget pen, faktisk nesten perfekt velstelt kvinne. Det var reklamens femtitalls-husmor.
Hun hadde en smal midje, ordnet hår, høyhælte sko tekkelig skjørt med et kledelig lite forkle, og yppige bryst bak en trang liten bluse. Hun var idealet både for kvinnen selv, og for mannen. Lydig og oppofrende holdt hun seg til kjøkken, barn og husstell. Hva hun gjorde på soverommet vites ikke sikkert, men man må anta at hun var like lekker der som bak komfyren.
Så en dag kom sekstitallet, og det ble et helvete på jord. Ungdommen hadde fått nok av det hele. Kennedy var skutt, Vietnamkrigen tok liksom aldri slutt og femtitallshusmoren begynte å gå unge kvinner så til de grader på nervene. Til slutt gjorde de rett og slett opprør. Gutta grodde langt hår og skjegg og skapte mareritt for frisøren I militæret, mens jentene kylte bh-en inn i buskene, trakk i jeans og begynte å gå i komfortable sko. De gadd simpelthen ikke mer. Konformitetens idealer hadde blitt til en tvangstrøye for de unge.
Særlig hadde opprøret en brodd mot den stereotypiske kvinnerollen.
Kvinner på femti-tallet skulle i følge ideen hovedsaklig ta seg godt ut. De skulle være lydige. Og de skulle være sexy. Punktum. Derfor knakk de opprørske ungdommene hælen av pumpsene og røsket ned reklameplakaten hvor kvinnen satt som et påkledd lite dyr på bilpanseret. De ville selv bestemme hvordan de skulle fremstå og vraket ettertrykkelig oppskriften på den tidstypiske snevre kvinnerollen. Unge mennesker satte rett og slett dagsorden. Kvinnebevegelsen og likestillingen mellom kjønnene var de unges sak, og den trøtte voksengenerasjonen ble bedt om å dra til helvete.
I dag er dette rene fortidshistorien. Nesten som om det aldri har hendt. Unge jenter skal igjen være pene og rene. De skal inn i formen. Inn i støpeskjeen, og være flinke piker og dårlig skjulte sexobjekter. De skal bli som femtitalls-kvinnen, i en slags forskrudd postmoderne miks av lydig flink pike, perfekt mor og ultraseksualisert bimbo.
Les også: Elefanten i rommet
Dagens mer eller mindre tankeløse foreldre hjelper ivrig til ved å gå amok i prinsesseutstyr til barnehagejentene sine og skaffer noen år etter sko med ti cm hæl til døtrenes første skoleball, som elleveåringer. Si meg, hvor sjukt er ikke det? Når begynte jenter i sjetteklassen å barbere leggene sine til gymmen med kanonball? Når begynte de å ankomme elevkvelden i limousin? Ikke vet jeg, men de gjøre det nå.
I 2014 er det nemlig ikke lenger nok å arrangere en morsom elevkveld på skolen. Nei, nå skal de ha ball, må vite. Det skal være party innspirert av adelens dekadente festligheter ved de kongelige hoff.
Ungdommen skal innbille seg at de er fornemme og rike. De skal ha eventyrfester hvor ballets dronning skal kåres. Den peneste, den som er så vakker at selveste prinsen vil ha henne. Og jentene, som enda ikke er tenåringer vakler rundt på sine alt for høye hæler, og skjørt som knapt er nedfor kjønnsorganet deres. Og denne festen er nå i ferd med å bli en tradisjon i vår offentlige skole. Båret frem av foreldre som er oppfostret på bigbrother og idol, støttet av en skoleledelse uten ryggrad og historisk hukommelse.
Ironisk, på hvilken måte tenåringsjenter igjen skal presses inn i et kulturelt korsett av reaksjonære dyder.
Men hva kan man egentlig forvente i et land hvor kiosklitteraturens superstjerne Jo Nesbø er Norges største forfatter. Hvor Tone Damli er avbildet i hver eneste fordømte utgave av dagbladet? Hvor hele Norges befolkning sitter som klistret til lottosendingene og en våt drøm om å bli millionær, og nær sagt enhver kjent kvinne har bleket håret, og forsøker å se ut som Mette-Marit. I en verden hvor musikkindustrien har antatt episk pornografiske proporsjoner og man får kjøpt kokett undertøy for 6 år gamle jenter? Hvordan kan det overhodet bli annerledes?
At skjønnhetstyrrani, luksusforbruk og drømmen om å være rik og vakker også sementeres som semioffisiellt arrangement i skolen er derfor en helt naturlig konsekvens. Og noen lurer fortsatt på hvorfor elever ikke vil dusje etter gymmen.
Men for et svik! Hvilket gement foræderi og sleipt bakholdsangrep fra foreldre og skole. Hvilket tilbakeslag for feminismen og hvilken seier for det gamle kjønnsrollemønstrets tyranni.
Hvor i huleste ble det egentlig av det sosiale ansvaret? Vi overlater tenåringens identitetsprosjekt til ulvene, og det i skolens egen gymsal. Det er vårt bidrag i denne elendige sak.
Uansett. Måtte den vakreste vinne.
