Vangelis er død 79 år gammel

0
83

Absolutt alle kjenner igjen Chariots of Fire og mange filmmusikken til Bladerunner. Grenske Vangelis, som var en synth-pioner og samtidig en instrumentalist av de skjelne (noe som er uvanlig).

Evanghelos Odyssey Papathanassiou, kjent under artistnavnet Vangelis, ble født i Athen i 1943. I USA er han mest kjent for at han vant en Oscar for filmmusikken til Chariots of Fire i 1981. Alle kjenner synthlyden og fanfaren som innleder tittelmusikken til filmen og deretter piano-temaet som har blitt brukt i alle OL siden. Under åpningsseremonien i 2012 i London ble den «framført» av Mr. Bean. Albumet og singelen gikk til topps i USA i 1981, og gikk til topps på de klassiske listene i England etter Mr. Beans opptreden.

Les: Edinson Cavanis oppdrag er herved over

Det ble i kveld kjent at Vangelis døde på sykehus i Frankrike, i en alder av 79 år. Representanter fra hans kontor sier han døde under behandling mot Covid.

Vangelis var helt selvlært og motsatte seg musikktimer. Han vokste opp i Athen og i 1963 dannet han sitt første band, kalt Forminx. De spilte popmusikk og Beatles-covers. Vangelis spilte orgel i gruppen.

I 1966 brøt de opp og Vangelis skrev, produserte og spilte på andre musikeres plater, i tillegg til å lage musikk til greske filmer. Etter hvert dannet han bandet Aphrodite’s Child med Demis Roussos (som senere ville finne enorm suksess som smørsanger på 70-tallet), Loukas Sideras og Silver Koulouris. De dro til Paris i 1968, med mål om komme seg til London, men på grunn av studentopprørene ble de i Paris. De fikk etter hvert kontrakt og ga ut en serie med hit-singler, hvor den største var Rain and Tears.

Vangelis fant derimot popmusikk kjedelig og uærlig, og etter at bandet ga ut det svært kontroversielle albumet 666, som Enigma samplet halve debutalbumet sitt fra, i 1972 hadde bandet vært oppløst i et år allerede. Albumet regnes i dag som en prog-klassiker og figurerer ofte på listene over tidenes beste prog-album.

Les: Nekter at mine skattepenger skal finansiere Elon Musk

Vangelis lagde musikk til film- og TV-serier i denne perioden, noe av dette ble utgitt på en rekke album, mens mye forblir uutgitt den dag i dag. Albumet L’Apocalypse des animaux falt i god smak hos Yes-vokalist Jon Anderson som oppsøkte Vangelis i Paris i 1973. En historie som kan sees her:

I 1974 fikk Jon Anderson overtalt Vangelis til å komme til London for å erstatte Rick Wakeman som keyboardist i Yes, men Vangelis passet ikke inn med resten av bandet. Jon og han inngikk derimot et vennskap, som skulle gi store frukter musikalsk. Vangelis ble i London og inngikk kontrakt med RCA Records, og brukte forskuddet til å bygge Nemo studio i London. Her lagde han en enorm produksjon av musikk, både i form av soundtracks, produksjonsjobber for andre og en rekke album som nådde Top 40 i England. De mest kjente er Heaven and Hell (1975), Albedo 0.39 (1976) og Spiral (1977).

Vangelis ville at alt skulle være spontant, og hatet å gi konserter som var planlagt, og han har kun gjort en håndfull av disse i hele sin karriere. På de fleste av disse konsertene improviserte han bare musikk som aldri hadde vært utgitt, og som aldri noensinne ville få høre igjen. Her er et eksempel fra et TV-studio hvor Vangelis spiller musikk hvor ingenting er planlagt på forhånd:

Det var på 80-tallet at han fikk sitt virkelige kommersielle gjennombrudd. Carl Sagan bruke mye av musikken i sin klassiske TV-serie Cosmos i 1980, og en hel generasjon norske barn ble introdusert for Vangelis via første episode av Kroppen med Trond-Viggo Torgersen i 1981. I 1980 lagde Jon Anderson og han albumet Short Stories under navnet Jon & Vangelis som ble en top 5-hit i England. De fulgte det opp i 1981 med The Friends of Mr. Cairo som inneholdt sangen State og Indepence som Donna Summer fikk en hit med i 1982. Hennes versjon var produsert av Quincy Jones. I koret på hennes versjon var Michael Jackson. Han ble så inspirert av låten at han sa selv at inspirasjonen til Billie Jean kom fra nettopp den låten.

Chariots of Fire ble Vangelis’ signatur-tema, noe han selv hadde et ambivalent forhold til. Han sa i ettertid at den låten ble en hemsko for ham da plateselskapene hele tiden sa de ville ha sånn musikk. Men Vangelis ville gjøre det han ville, og da Oscar-en ble utdelt lå han hjemme i sengen i London og sov og var ikke der for å ta den i mot. Musikken har senere blitt brukt i det meste som har med sport å gjøre, selv i dataspill. Vangelis selv mente ikke det var noe spesielt med Chariots of Fire: “My music does not try to evoke emotions like joy, love, or pain from the audience. It just goes with the image, because I work in the moment,” forklarte han i et av svært få intervju han har gitt.

Akkurat dette med spontanitet var svært viktig for Vangelis, og sammen med teknikerne sine fikk han utviklet en teknikk han kalte Direct. Det gjorde at han kunne komponere, spille inn og produsere samtidig. Han hevdet at mesteparten av musikken hans var first takes og at det var lite pynting på musikken etterpå.

Samme år som han vant Oscar jobbet han på soundtracket til Bladerunner, av mange regnet som et av tidenes beste soundtracks. Han måtte avbryte arbeidet litt da plateselskapet ikke var fornøyd med salget av Jon & Vangelis andre album. De ville ha forskuddet tilbake, og i panikk ringte han Jon Anderson og sa de måtte skrive en hit som skulle legges til på en nyutgave av albumet. Låten het I’ll Find My Way Home og ble en så stor hit at Jon & Vangelis kom på Top of the Pops. Ifølge Jon Anderson satt Vangelis og gråt av skam over at han var med på dette.

Utover 80-tallet fikk han haugevis av tilbud fra Hollywood, men han valgte kun prosjekter som han fant interesse for, og har egentlig ikke komponert for så mange filmer som ryktene skal ha det til. Av de meste kjente filmene er Missing, The Bounty (med Mel Gibson) og Francesco (med Mickey Rourke). I 1983 lagde han filmmusikk til en japansk film kalt Antarctica, et album som ikke kom ut før nesten ti år senere.

I 1985 forlot han Nemo studios i London og reiste litt rundt i verden og komponerte der han til enhver tid var. I 1986 – 1987 bodde han i Los Angeles, hvor han gjorde en av sine få konserter. I 1990 spilte han inn hele albumet The City på et hotellrom i Roma.

Jon and Vangelis ga ut to album til, men med langt lavere suksess. I 1991 ga Jon Anderson selv ut et uferdig Jon & Vangelis-album kalt Page of Life hvor han hadde endret på produksjonen til Vangelis, samt lagt til to sololåter. Vangelis ble rasende og de to hadde aldri kontakt igjen.

I 1991 hadde han fått seg nytt fast studio, i en glasspyramide på toppen av en bygning i Paris, hvor naboene kunne kikke rett ned på ham mens han komponerte. I 1992 kom Ridley Scotts film 1492: Conquest of Paradise ut, med musikk av Vangelis. Både filmen og platen ble fiaskoer, men i 1995 brukte den tyske bokseren Henry Maske hovedtemaet som intromusikk på boksekampene sine. Resultatet var at albumet skjøt til topps på hitlistene i Tyskland og etterhvert ute i Europa, også i Norge. Albumet ble det mestselgende albumet i verden det året.

Utover 90-tallet fortsatte han å jobbe med musikk til filmer, balleter, teaterstykker, TV-serier, utstillinger og til sine egne soloalbum. På Voices i 1995 hadde han med både Paul Young og Stina Nordenstam.

I 2004 lagde han filmmusikken til Oliver Stones epos om Alexander den store og i 2007 lagde han musikken til en film om maleren El Greco. Vangelis var selv en lidenskapelig maler. Han malte bare for egen fornøyelse men hadde på midten av 2000-tallet ustillinger i Spania og Sør-Amerika. Vangelis hadde også laget et album om El Greco som lenge kun var tilgjengelig på museet tilegnet El Greco i Athen.

Assosiasjonen med sport og verdensrommet fortsatte gjennom hele karrieren. Han ble bedt om å bidra både til OL i Sydney 2000, VM i fotball i Japan og Sør-Korea i 2002 og til OL i Athen i 2004.

I 1993 lagde han et timeslangt musikkstykke kalt Mythodea for NASA. Vangelis hevdet at han komponerte det og spilte det inn og produserte det på like langt tid som musikken varer. Albumet kom ut i 2001, da med orkester og kor, for å markere NASA-sitt Mars Odyssey-prosjekt. I 2016 ga han ut albumet Rosetta, som var dedikert til ESAs romsonde med samme navn.

Vangelis jobbet til det siste, og ga ut sitt siste album så nylig som i 2021. Det het Juno to Jupiter og var inspirert av NASAs romsonde Juno, og inkluderte opptak av lyder fra romsonden, som ble sendt tilbake til jorden, mens sonden fløy gjennom rommet.

Selv om merkelappen han fikk var New Age var dette mest fordi han stort sett lagde instrumentalmusikk og at synth var hovedinstrumentet hans. Han var innom en rekke sjangre som prog, rock, jazz, pop, klassisk, opera, ambient, new age og noise, og mange elektronikahelter fra 90-tallet har Vangelis på listen over store inspirasjonskilder. Ikke minst norske Röyksopp, som inkluderte Vangelis på miksalbumet Late Night Tales.

Vangelis selv var ikke en mann med høye tanker om seg selv. Han stilte litt motvillig opp på en dokumentar om seg selv i 2007, men du lærer egentlig mest om ham fra kjendisvennene som ble intervjuet i dokumentaren. Her finner vi folk som Sean Connery, Roman Polanski, Jon Anderson, David Putnam, Oliver Stone og en rekke andre kjente kulturpersonligheter. Selv holdt han kortene tett inn til brystet om seg selv.

Vi lar Roy Batty fra Bladerunner, akkompagnert av Vangelis få siste ord:

tabola

No posts to display