Tenk tilbake på din egen skolegang, en vanlig time i klasserommet. «Husk å rekke opp hånda» sier læreren formanende. Alle har hørt om det. Å «rekke opp hånda» er et begrep i den norske skolen. Vi har alle vært i gjennom det. Det er så det er en del av oss det å tenke på å rekke opp hånda. En del som er uløselig knyttet til vår barndoms kultur på skolen. Hvorfor rakk vi opp hånda, egentlig? Hva var det som var så viktige med denne handa, som skulle rekkes opp i luften? Jo, du skulle forsøke å si svaret.
Læreren hadde spurt om noe, og du skulle forsøke å formulere et svar. Og tenk over det, noen ganger svarte du riktig, noen ganger svarte du feil, men veldig ofte sa lærer’n at svaret var godt det, men ikke helt det hun var ute etter, og så fikk nestemann med hånda i været prøve seg. Og alle fikk svare etter evne. Ofte var svarene på lærerens spørsmål veldig ulike, men de fikk plass i klasserommet likevel. Og læreren sa at vi var flinke. Og hun skrøt gjerne av oss, hun var bare litt streng med den hånda som skulle rekkes opp.
Denne undervisningskulturen er i sannhet det stimulerte intellektets barndom. Om Sokrates, filosofen som er en del av grunnmuren i hele det vestlige sivilisasjonsprosjektet de siste to tusen år, hadde sett denne undervisningspraksis med lærer og elev, som stiller og svarer på spørsmål hadde han likt det. For ofte hadde læreren et oppfølgingsspørsmål, hun kunne si, etter at en elev hadde gitt svar: tror dere det er slik Rolf-Martin sier? Og så pekte hun på en av oss – tror du, Anne? På den måten mente læreren å stimulere til refleksjon i klassen. Ved å stille spørsmål. Helt i den Sokratiske ånd.
Finnes det krefter i samfunnet som ikke ønsker spørsmål?
Ja, det gjør det. Markedskreftene ønsker i prinsippet ikke spørsmål. Det er fordi markedskreftene ønsker at du skal kjøpe et produkt. Hvis du stiller spørsmål ved om du trenger produktet kan du, som eleven på barneskolen, komme til å si nei. Fordi du tenker og reflekterer kommer du frem til at produktet ikke er nødvendig å ha, eller enda verre, ubrukelig. Når du så ikke kjøper produktet får ikke produsent og mellomledd sin fortjeneste, og det er ikke etter markedets ønsker. Ønsker Adam Smith’s usynlige hånd at du skal kjøpe en skrue uten gjenger, ja så gjør du det, om du ikke stiller spørsmål. Denne problemstillingen kan man gjøre seg mange refleksjoner omkring. Finnes det for eksempel en indre moral i markedskreftenens dynamikk? Er det godt eller ondt å kjøpe en vare? Kan alt i verden være en vare, et produkt, for kjøp og salg?
Alt skal måles på en skala i dag. Og det skal måles for å finne det lønnsomme. Våre politikere er som besatt av å måle. Som om det å måle, for å finne lønnsomheten er alle tings mor. Den spørrende kulturen i den norske skolen, er den lønnsom? Kan den kaste penger av seg? Hva slags økonomisk fortjeneste kan den den spørrende læreren generere? Sett at refleksjonen mellom spørsmål og svar kan komme til å dreie seg om etikk istedet? Hva kan ikke bli konsekvensene av det. Så er kanskje det spørrende mennesket brysomt for forretningene. Å stille for mange spørsmål om industrielt landbruk, hva kan det føre til, tror dere? Å stille for mange spørsmål om våpenindustrien på Kongsberg, hva kan det føre til? Er det lønnsomt å stille for mange spørsmål om oppdrettsindustrien?
Det lille spørsmålet velter selv den største tuen.
Mennesket har til alle tider stilt seg selv spørsmålet «hvorfor». Opplysningstiden på 1700-tallet, som førte oss inn i den moderne verden via vitenskapen var et eneste stort spørsmål. Det samme kan man si om den store epoken av industrialisering på 1800-tallet. Vi spurte oss selv om det trengte å være slik det var. Eneherskeren og det føydale systemet smuldret opp av spørsmålenes sprengkraft, likeså middelalderkulturens enkle teknikker, som måtte vike plassen for maskiner og elektrisitet. Tenkningen, som befinner seg i rommet mellom spørsmålet og svaret rokket hele verden, og den gynger fremdeles. Alt fordi mennesket hadde en slik ubendig trang til å spørre.
Utvikling og produksjon er avhengig av spørsmål, det forstår alle, men også konsum og forbruk trenger spørsmålet, det ubehagelige spørsmålet, men forstår vi det?
I en barneskole et sted i Norge drives fortsatt spørsmålet frem som metode i undervisningen. Og det er bra for vi trenger det mer enn noensinne. Det er bare å kaste et blikk ut av vinduet. Det ser ikke bra ut. Vi må tørre å spørre: trenger det egentlig å være slik? Mer enn noen gang trenger vi refleksjonen, som bakgrunn for våre handlinger. Det moderne har gitt oss muligheten til å sprenge verden. Bokstavelig talt, sprenge den. Abid Raja, stortingspolitikerne fra venstre sa i en kommentar på twitter, at han ønsket å drive samfunnet i en mer moderne retning. Er ikke samfunnet snart moderne nok, kommenterte jeg tilbake, forøvrig til en rungende taushet.
Men spørsmålet trenger en stemme, og en vilje til å stille det. Alle kan spørre, men læreren står i en særstilling på grunn av sitt samfunnsoppdrag for de som kommer, de som er unge og kan endre utviklingen, hvis de vil. Derfor må ikke læreren miste gløden. Miste lysten, til å undervise. Men hva gjør det med lysten, når du opplever at alle bare tråkker rundt på deg? Se det er mitt spørsmål.
Skrekkskolen fra Pink Floyds «The Wall», hvor samfunnets unge står i geledd, som stein i en mur, hvor spørsmålet er motbydelig og læreren en diktator, var en akopalyptisk spekulasjon. I det minste i Norge. La oss håpe den forblir det.
