Rødhette og ulven – eller en historie om venstresiden og den forsvunnede etikk

Venstresiden er jammen ikke tapt bak en vogn. På snedig vis har de nemlig ervervet seg eierskapet til nasjonens moralske verdier. Høyresiden er kjørt helt av lasset stakkars. Før var det jo de som hadde presten. Partiet Høyre er nå bare for saktmodige bedriftseiere og slukørede leger og advokater. Ofte har de mye ansvar, men etikk snakker de sjeldent om. I alle fall ikke offentlig. Ikke så rart med tanke på timeprisen de fakturerer sine klienter for.

De konservative er veldig heldige. De har liksom akkurat litt for mye utdannelse til å bli direkte skolert i hva som er rett og galt noe som er bra for dem fordi venstresiden elsker å irettesette. Da er partiene til høyre for høyre, som for eksempel Fremskrittspartiet, mer utsatt. Det er hos dem vi finner den virkelige motsatsen til venstresidens pekefingermoralisme. I følge den politiske venstresidens offisielle læresetninger er nemlig Fremskrittspartiet partiet for den delen av befolkningen som har dårligst utviklet moral. Noe som gjør dem til naturlige mål for moralsk indignasjon. Her er det heller ikke så mange leger og advokater. Dermed blir det mye enklere å gi dem inn etter noter uten å få en doktoravhandling i retur eller sparken på jobben. Den mangelfulle moralen hos folka til høyre for de bekymrede bedriftseierne kobles som vi skjønner til en viss enfoldighet og ut av denne miserable tilstanden meisles jevnlig ut et farefullt bilde av en potensiell høyreekstremist. Aksen mellom det gode og det onde ser vi daglig i den offentlige debatten. Argumenter som berører sosiale forhold uten å være strengt fundert i et venstreorientert verdensbilde blir i alt det vesentlige regnet som fordomsfulle og intolerante. På økonomisk nivå som korttenkt og populistiske.

Hegemoniet til nasjonens moral kommer av venstresidens litterære og filosofiske arv. Denne arven stammer for en stor del fra skriveriene til Karl Marx og vennen hans Engels. De to kameratene hadde i bunn og grunn mange gode poenger, men ideologien kom dessverre i konflikt med fornuften. Det gikk galt i læren deres omtrent der de måtte opprette et diktatur for å skape et demokrati. Uansett dannet tenkningen deres, som også kalles sosialisme grobunn for uhorvelige mengder med teori om det gode i verden – Karl Marx var jo i likhet med flere andre av sosialismens grunnleggere filosof – og det er gjennom all denne tenkningen venstresiden har skaffet seg grepet om etikken i samfunnet.

Hva som betraktes som godt er med andre ord spekulert ut av politisk filosofi og tilhører i dag  venstresidens aller helligste manualer for hvordan å skru sammen et godt samfunn. Indirekte er det også en oppskrift på sosial mobilitet. En person tar på seg arbeiderklassens kjortel for å komme opp og frem (sosialistiske partier har ypperlige nettverk) Der snakker han på en bedrevitende og utrolig irriterende måte om det gode samfunn og blir populær og feiret. Etter den politiske karrieren jumper han stille og uten en lyd over gjerdet til borgerskapet hvoretter han straks begynner å delta i hageselskaper og lytte til opera. Omtrent som under kommunismen hvor lederskapet benyttet seg av arbeidernes makt til å erverve seg elitistiske privilegier som for eksempel å deklamere dikt i champagnerus fremfor å skråle på skillingsviser i fylla.

Kunst og kultur i land hvor sosialistiske og/eller sosialdemokratiske verdier står sterkt utgjør som vi forstår etikkens grunnmur. Filosofi og litteratur sorterer jo under begrepet kultur. På høyresiden, der går man derimot fremdeles i kirken. I det minste holdes det fast på en liten barnetro. Når man på høyresiden en riktig sjelden gang hører noen snakke om etikk er det derfor ofte noe litt religiøst over språket. Venstresiden er derimot ikke religiøs. Strengt talt er de jo fullstendig ugudelige. Dermed kan ikke etikkens leveregler hentes fra Gud eller kirke slik man gjorde før i tiden og slik de borgerlige og konservative av og til gjør i dag. For å bevare etikkens guddommelige status må man på venstresiden dermed finne en annen autoritet på området og der kommer altså kulturen inn i bildet, så og si som de venstreintellektuelles nye «teologi». Ikke den folkelige kulturen selvsagt, den med bunader og spellemenn, den tas bare frem til 17-mai, men den som utøves på gallerier og kunstmuseer rundt omkring i landet. Eller i aviser, som klassekampen og morgenbladet, eller på Litteraturhuset i Oslo eller Bergen. Helst de siste skjønt det går jo ut på det samme hele greia.

I alle tilfeller er saken således den at det ikke er mulig å forstå seg på nasjonens moralske verdier om man ikke forstår seg på kunst og man kan ikke forstå seg på kunst om man ikke forstår seg på kunstens kritikk. Og den er det bare svært høyt og sofistikert utdannede mennesker som fatter noe som helst av. Grunnlaget for etikken, blir med andre ord et avansert litterært prosjekt som må forklares, så og si ovenfra og ned. Akkurat som Marx og sosialismen. Av denne grunn er det at for eksempel innvandringsdebatten blir til en verdikonflikt mellom folk og elite. Forstår du samtidens kunst og hever øyebrynet overbærende når du treffer folk som ikke leser morgenbladet? Da er du for innvandring og har god moral. Fatter du ikke bæret av moderne kunst uansett hvor mye det blir forklart for deg? Ja da er du skeptisk til innvandring og din moral av lav kvalitet. Høyst sannsynlig er du en simpel bondetamp eller en forutinntatt arbeider mest opptatt av å komme deg til Svinesund for å handle billige koteletter. Pluss at du røyker. Det er den intellektuelle venstresidens narrativ kokt inn til kjernen.

Dagens politiske adelsfamilier på venstresiden har som regel bostedsadresse i de mest fornemme bydeler enten det er i Norge eller i noen av Europas hovedsteder og tar ikke i en kotelett med ildtang engang.  (og de drar heller ikke til Nordnorge). Ikke sjelden er de kosmopolitter som veksler mellom å bo i utlandet og i Norge. I utlandet vil de i tillegg som hovedregel være nullskatteytere. Fra disse ekstremt lukkede miljøer sender de ut sitt budskap til den som vil høre. Omtrent som de gjør det i religiøs sekter som Jehovas vitner, Smiths venner osv. Det er virkelig et svært elegant konstruert system.

Men ikke misforstå meg nå, budskapet er ikke av politisk art. Det er ikke et budskap til folket. Det er et budskap til neste generasjon av venstresidens ledersjikt om å holde ut med folkets mas. Greier de det en periode eller to kan også de flytte inn i villaer på vestkanten eller dra utenlands og bli nullskatteytere med bostedsadresse Brussel eller lignende, hvor de så kan bygge formue slik at de kan sikre et slags halvadelig liv for etterslekten. Hovedsaklig kan vi si det slik at A-laget går til internasjonale toppjobber i utlandet, mens B-laget blir fylkesmenn i Norge. Apropos Brussel, det er jo umulig ikke å snakke om EU i disse tider. EUs kjerneverdier formulert som fri flyt av personer, varer, tjenester og kapital er faktisk umulig i en sunn og normal verden.

Hvordan kontrollere noe som er i fri flyt? Et delikat problem. Et moderne samfunn kan ikke baseres på fri flyt av noe som helst fordi fri flyt er lik anarki. Mennesker, varer tjenester og kapital må tvert i mot underlegges nitidig kontroll. Altså stikk motsatt av hva EU og for såvidt norske regjeringer har forfektet. Likevel tviholder det politiske etablissementet på at fri flyt er bra for oss. Vel.

Kikk ut på Europa og se hvordan det går. Det går ikke bra.

Ikke går det bra med fri flyt av personer. De drukner i tusentall i middelhavet og de som ikke drukner skaper panikk hos Europas politikere. Enten de flyter døde i vannet, befinner seg halvdøde i transport-containere eller kommer vandrende over landegrensene representerer fri flyt av personer et fundamentalt problem det politiske establishment ikke har en løsning på. Det er nødstilte mennesker Europa ikke greier å bosette, arbeidskraft som ikke er etterspurt i politiske programmer – i det hele tatt en så stor strøm av mennesker at en fri flyt truer med å skape kaos. Europas ledelse klarte aldri å kontrollere immigrasjonen klokt og i samsvar med sine egne humanistiske verdier og nå er grensene stengt.

Ikke går det bra med fri flyt av varer – varene kommer jo bare til oss som har alt fra før. De som trenger varene, millioner av mennesker i utarmede land, mennesker som lever i slummen og på søppelfyllinger, de får ingen varer. De trenger sko, klær, mat hus og strøm. De trenger alt, men får intet. Vi derimot, la oss si nordmenn, som lever i overflod hver time på døgnet, vi kan handle oss ihjel på alle nødvendighetsartikler vi allerede har i skuffen. Vi trenger ikke en ting mer, men får tusen ting kastet etter oss enten vi vil eller ikke. Konseptet fri flyt av varer fungerer ikke fordi flyten av varer i et økonomiske marked utelukkende går til de med penger. Mennesker som faktisk trenger varer men ikke har penger, vil aldri få noen varer.

Ikke går det bra med fri flyt av kapital – la meg i all enkelhet få stave ordet:

F-I-N-A-N-S-K-R-I-S-E

Og endelig går det heller ikke bra med fri flyt av arbeid og tjenester som i utstrakt grad fører til problemet sosial dumping, arbeidsledighet og fagforeningsknusing. For hvordan skal en fagorganisert handverker med norsk levestandard og norsk kostnadsnivå kunne konkurrere med en kar fra Litauen som jobber for halve timeprisen? Og hvorfor beholde arbeidsplasser i et dyrt Vest-Europa når de kan flagges ut av kontinentet og besettes med ansatte for en tredjedel av lønna? Eller hvorfor ansette norske IT-folk i Oslo når man kan fly inn titusen uorganiserte arbeidstakere fra India i stedet? For et velorganisert humant arbeidsmarked er fri flyt av arbeidsplasser oppskriften på katastrofe. Hvorfor kalles det forresten fri flyt av tjenester og ikke ikke fri flyt av arbeidsplasser? Jo, fordi alle da vil forstå hvor vanvittige det hele er. Arbeidsplasser som flyter fritt er konstruert for løsarbeidere i et iskaldt og ubeboelig samfunn ikke for stedbundne mennesker med familie og boliglån.

Opprinnelig var EU et avtaleverk som skulle binde sterke stater sammen i et forpliktende felleskap. Ved å dyrke frem gjensidig avhengighet skulle det bli umulig å gå til krig mot hverandre. I dag er aspektet ved fellesskapet og fred gått i glemmeboken. Fokuset på økonomi overskygger alle de opprinnelige humanistiske verdiene ved det europeiske felleskapet. Den maniske oppmerksomheten på økonomiske betingelser har i stedet gjort EU til et syrebad hvor det bestående i samfunnet nærmest koker av krefter som vil slite det fra hverandre. Globaliseringen binder slett ikke verden sammen. Globalisering løser den opp i fragmenter.

EUs frie flyt fremstår dermed som irrasjonell og motstridende til det moderne velferdsprosjektet som jo går ut på å trygge individets liv og helse, og er i bunn og grunn både antidemokratisk og umoralsk. For hvordan skal fri flyt av arbeidsplasser noensinne kunne bli til et gode for et stabilt samfunn? Lar du familiens arbeidsoppgaver flyte fritt og uten retning? Flyter pengene i din husholdning fritt omkring? Lar du barna dine flyte fritt ute i samfunnet? Eller lar du kanskje dine eiendeler flyte der ute på gaten til rov og ravn for hvem som helst? Du gjør jo ikke det. Overfører du EUs fire friheter fra makro til mikronivå blir de fullstendige uansvarlige. Ingen mennesker ved sine fulle fem vil innføre slike friheter i sitt eget hjem, i sin egen familie eller i sin egen økonomi. Du vil i såfall bli enklært som utilregnelig og satt under tilsyn. Men i politikken skal liksom en slik filosofi være det ypperste for å bygge gode samfunn.

Midt dette hjulet av vanvittig feil fordeling av verdens ressurser, av kapitalflyt fullstendig ute av kontroll, av menneskelig lidelse og steds og identitets-tyveri fordi mennesker tvinges til å forlate land, hjem og familie sitter folka som definerer samfunnets moralske verdier og triller terninger i morgenbladet. Eller de klapper hverandre på skuldrene på twitter eller fører en overmåte «viktig debatt» på Facebook eller i aftenposten. For under hvilke betingelser har denne nye normaliteten vokst frem? Jo, under et politisk og intellektuelt venstreorientert europa. 

Den globale markedsøkonomien, selveste ulven, har åpenbart slukt både de venstreintellektuelle og deres kostbare røde drømmer.

Leave a Reply