Fortellingene du hører om globalisering er antakelig ikke sanne. Hver dag blir budskapet likevel messet frem. Fortellingen om at globalisering og ny kommunikasjonsteknologi binder verden sammen. At kloden nå er ett. Sånn ser det ikke ut for meg. For meg ser globalisering ut som et syrebad hvor alle ting løses opp og blir helt ugjenkjennelig. Først litt historie.

Det moderne samfunnet kommer.

I tiden før første verdenskrig vokste det vi vanligvis tenker på som det moderne frem. Du har sikkert hørt om dette før. Det var ny teknologi og ny industri. Det var urbanisering og byvekst, vi fikk moderne kunst og musikk, elektrisiteten og bilen ble funnet opp. Det var fruktene av den industrielle revolusjon som slo ut full blomst. Vitenskap, industri og kapital gjorde verden ny, annerledes og ja, moderne.

All denne moderniteten gjorde folk forvirret. Følsomme mennesker som Edvard Munch begynte å skrike mens de holdt seg for ørene. Igor stravinskij, den russiske komponisten, skrev musikk som gjorde folk helt øre i hodet. Folk gjorde opprør og protesterte mot alt det rare og uvanlige som dukket opp i samfunnet. For mennesker er vanedyr og nå ble mange tradisjoner oppløst. Moderniteten ble til et gigantisk brudd i menneskehetens historie. Det heter seg at moderniteten frembrakte individet. Det var godt, men det gjorde også fryktelig vondt. I tusenvis av år hadde mennesket levd i jordbrukskulturen og tiden gikk utrolig sakte. Den ene generasjonen gjorde nøyaktig det samme som den forrige. Tiden sto formelig stille. Nesten i allefall. Folk levde med årstidene og fulgte trofast jordens gang rundt solen. Alt dette forsvant med det moderne. Lysbryteren på veggen erstattet solen og maten kom ikke lenger fra åkeren, men fra en hermetikkfabrikk. Med det moderne sto enkeltmennesket frem mer som en Gud en noensinne før.

Nasjonalstatenes tid.

Bismarck samlet ved hjelp av industri og politikk Tyskland, som nå slo seg frem på kartet som en ny europeisk stormakt. Dette gjorde de andre europeiske landene urolig. De var nemlig også opptatt av nasjonsbygging. Tiden før første verdenskrig var nasjonalstatenes tid. England som var vant til å bestemme i verden, men også Frankrike var stadige mer bekymret over Tysklands nye styrke og størrelse. Italia, syrlig kalt for ulven uten tenner, ble alt mer hissig på kolonisiden og alle begynte de å bygge allianser. Frankrike med Russland og etter hvert England. Tyskland med Ungarn-Østerrike og Italia. Spania og Japan ble involvert og de fleste hadde samtidig interesser i Midtøsten i land som Egypt, Iran og Marokko. Det var om å gjøre og sikre seg.  I tillegg kom de mange interessekonflikter som skyldes at europeiske land også var kolonimakter i Afrika. “Alle bygde allianser med alle” og alle rustet opp militært. Vitenskapen og stålindustrien som skapte det moderne sivile samfunnet skapte nå også det moderne krigsmaskineriet. Det var bare et tidsspørsmål før det hele gikk i luften. Det gjorde det.

Verdenskrigene -moderniteten kollapser.

I kaoset av militære allianser, opprusting og politisk forvirring, av tradisjonsbrudd og urbanisering som gikk over stokk og stein brøt så første verdenskrig ut. Det sies at Europa i årene før første verdenskrig var preget av antagonisme. Altså at folk gikk rundt og var redde for hverandre også på rikspolitisk nivå. At det var frykten som rådde. En totalt absurd og meningsløs krig hvor millioner av mennesker ble drept var resultatet. Ut av asken steg Tyskland enda en gang frem, som et slags groteskt monster fugl Fønix, og så fikk vi nok en avsindig verdenskrig enda mer ødeleggende enn den forrige. Kanskje ble moderniteten for stor for seg selv, mulighetene for mange og våpnene for skarpe til at det hele kunne ligge i ro. Så brøt det sammen i fullstendig kaos.

Ny tenkning og politikk – drømmen om velferd

Men så skjer det noe. Den umodne og kaospregde modernitet får selskap av ny politisk tenkning. De to ødeleggende verdenskrigene har skapt en dyp lengsel etter fred og samhold. Europeisk politisk tenkning blir preget av denne lengselen og velferdsstatene blir født. Den nye tenkningen handler om retten til å leve et trygt og godt liv. Retten til å få hjelp under sykdom og arbeidsledighet. At folk skal ha rett til helsehjelp og alderdomstrygd. I like stor grad handler det om retten til arbeid. Etterkrigstidens politikk forener arbeidere og bedriftseiere i et felles mål om økonomisk vekst til gode for alle. Og ikke minst, det europeisk felleskapet EF blir en realitet. Det skal herske fred i Europa for all fremtid.

Tenkningen om velferd og ideen om EF var tenkning om sosialt felleskap både mellom folk og nasjoner. Om trygghet og sikkerhet for liv og helse. Økonomien var redskapet velferden målet. Denne nye tenkningen om felleskap sto i motsetning til modernitetens oppløsende krefter. Europa ble velferdsstatenes mor. Også i USA slo tenkningen om den nye humanistiske staten seg frem.

Globaliseringen og oppløsning.

Så kom globaliseringen. Først snikende, så trampende før den til slutt veltet inn som en flodbølge med Ronald Reagen og Margaret Thatcher i førersetet. Nyliberalismen tok grep. I pennestrøk etter pennestrøk begynte det politiske lederskapet å stryke filosofien om sosial og økonomisk likhet fra sine politiske visjoner. Budsjetter skulle holdes og velferd blir plutselig regnet som dyrt og vanskelig å opprettholde. Privat rikdom blir den nye drømmen. Politikkens faste blikk på det å skape et godt samfunn blir nå flakkende og uklart. Politikere skal tekkes velgere, makt skal beholdes og man vet ikke riktig hvor foten skal settes ned. Det snakkes aldri mer om å ruste opp sosiale budsjetter. Den tiden er forbi. Nå er det bare nedskjæringer som gjelder. Staten og alle dens gode hensikter blir en byrde for enkeltmenneskets rett til å dyrke seg selv. Fordi, som det heter i reklamen – du fortjener det. Og politikere flørter hemningsløst med den nye individualistiske holdningen til livet.

Usikkerheten vokser.

Globaliseringen river vekk arbeidsplasser, flytter dem hit og dit mens gigantselskaper sniker seg unna skatteplikten, presser fagforeninger og gjør det vanskelig å organisere seg. Lønningene stagnerer, mens boligprisene øker. Økonomene klør seg i hodet mens sentralbanken forsøker å stagge inflasjonen og holde renten over null. Finansbransjen skaper egenhendig verdensomspennende kriser og sammenbrudd i økonomiene, banker går konkurs, middelklassen blør og folk mister hjemmene sine og hele den elendige situasjon må betales av skattebetaleren. Folk uroer seg og folk flytter på seg. Det hersker uttalt spenning i landene og folk begynner å stemme på de politiske ytterpunktene. Høyreekstrem politikk vinner frem i Europa. Igjen er det individualisme og engstelse som preger samfunn og politikk. Det er som et ekko fra forrige århundreskifte.

Ny militær opprustning – historien gjentar seg

I mellomtiden (altså i dag) forhandles det om nye militære allianser og fiendebilder etableres kort og kontant på nyhetene. Natos sjef Jens Stoltenberg, den en gang så sjarmerende lederen for AUF maner til kraftig militær opprustning. Verden har blitt et farligere sted, som han sa her forleden. Amerikas president gjør det samme. Land etter land står frem og søker trygghet hos en sterkere militær makt. Samtidig rammer terroren blindt og vilkårlig verden rundt, også i Europa. Flere land i Midtøsten er uten skikkelig politisk ledelse og andre er mer eller mindre innvadert av vestlig land. Russland presses til tålegrensen økonomisk av både EU og USA. Det er hektisk aktivitet på øverste politiske hold. Det skal rustes opp mot øst, det skal rustes opp i vest, det skal rustes opp i nord og i sør. Langs alle grenser skal soldater marsjeres opp. I påvente av hva?

Er det vår tids skudd i Sarajevo vi venter på nå?