I dagens konflikter seg vi med tydelighet hvordan den som kontrollerer media også kontrollerer sannheten. – Det narrative fører igjen til politikk, samhandling mellom folk og om vi lar noe gå uten å reagere og andre få harde konsekvenser.
I filen om har premiere i dag rives får helten Robin Hood, en ny fortelling.
Les: Kan dataspill redusere ensomhet? Ny studie overrasker
Hugh Jackmans plagede Robin Hood møter sin endelige skjebne.
The Death of Robin Hood, regissert av Michael Sarnoski, river ned den romantiske myten om Englands mest berømte fredløse og bygger den opp igjen som et mørkt, intenst karakterdrama. I stedet for en sverdsvingende folkehelt, gir Sarnoski oss en mann som er tømt av vold, anger og vekten av sin egen legende. Hugh Jackman leverer en rå og hjemsøkt fremføring som ikke fremstiller Robin Hood som et symbol på opprør, men som en overlever av sin egen brutalitet.
En verden frarøvet myten
Sarnoski setter tonen umiddelbart: en blygrå himmel, en gjørmete jord og et sultent barn hvis desperasjon skjuler en skjult kniv. Dette er ikke Sherwood-skogen fra balladene. Det er en verden der overlevelse sløver moralen, og der legender blir født av historier folk forteller – ikke av sannhet.
Jackmans Robin, med grått skjegg og arr fra mange slag, vandrer gjennom dette landskapet som et spøkelse. Han blir jaget ikke bare av slektningene til dem han en gang drepte, men av minnene han ikke lenger kan løpe fra. Fortiden hans er en skog av skygger, og hvert skritt fremover drar disse skyggene med seg.
Denne fremstillingen speiler den tragiske buen til Logan – en annen aldrende kriger Jackman en gang spilte, nok en mytisk figur som tvinges til å konfrontere prisen for sin egen legende.
Et siste oppdrag – og prisen det koster
Da Lille-John (en nesten ugjenkjennelig Bill Skarsgård) ankommer med en bønn om hjelp, vil Robin ikke ha noe med det å gjøre. John hevder at han må redde en kvinne han kaller sin «kone», men sannheten er langt mer uklar – og langt styggere. Robin ser gjennom løgnen, men han ser også en sjanse, om enn svak, til å gjøre noe som ligner på godt.
Han samtykker i å bli med John, og tar med seg det eneste han fremdeles stoler på: en arm som er stødig nok til å sende en pil gjennom en hodeskalle på femti skritt.
Men oppdraget går galt. Robin blir alvorlig såret, og filmen skifter fra en voldelig odyssé til en meditativ kamp for forsoning.
Brutalitet uten glans
Sarnoskis tilnærming til vold er klinisk, nesten kirurgisk. Blodtap vises med den kalde realismen til middelalderens medisin – kniver, trykk og smerte. Det er ingen ære i disse scenene, bare konsekvenser.
Jackman forplikter seg fullt ut til denne fysiske fremstillingen. Enten han slukker en fakkel i en fiendes munn eller begraver en øks i en rygg, kjemper Robin hans som en mann som har glemt hvorfor han noen gang grep et våpen.
Dette er ikke actionkino. Det er oppgjørets kino.
Helbredelse, minner og historiene vi forteller
Robin blir dratt til et avsidesliggende kloster på en klippetopp, der en priorinne spilt av Jodie Comer steller sårene hans. Metodene hennes er skarpe, bokstavelige og metaforiske – hun skjærer inn i kjøttet hans, men også inn i illusjonene hans.
Filmens emosjonelle kjerne ligger her, i de stille samtalene mellom en døende legende og en kvinne som nekter å behandle ham som en. Sarnoski bruker disse øyeblikkene til å utforske hvordan folk omskriver sin egen historie:
- løgnene vi forteller for å rettferdiggjøre handlingene våre,
- overdrivelsene som får oss til å føle oss heroiske,
- sannhetene vi begraver til de råtner.
Robin Hood, myten, var en forkjemper for de fattige. Robin Hood, mannen, må konfrontere livene han ødela i rettferdighetens navn.
En folkehelts epitaf
The Death of Robin Hood er ikke en eventyrfilm. Det er en elegi.
Sarnoski fjerner folkeminnet til det bare én mann gjenstår – såret, angrende og desperat etter forløsning. Jackmans prestasjon er en av de mest introspektive i karrieren hans, et portrett av en kriger som har overlevd sin egen legende.
Filmen antyder at hver myte til slutt kollapser under vekten av sannheten. Og når det skjer, er det ikke historien vi fortalte verden som gjenstår, men den vi fortalte oss selv.
Les på Sporten: Eirik Granaas med 14 kamper i Eliteserien for Fredrikstad er klar for Champions League klubb
