Tim Curry, som ble en legende på 70-tallet som den flamboyante stjernen i kultklassikeren «The Rocky Horror Picture Show», døde tirsdag i Los Angeles. Han ble 80 år gammel.
Currys mangeårige manager, Marcia Hurwitz, bekreftet overfor Variety at Curry døde fredelig i sitt hjem i Toluca Lake. Dødsårsaken er foreløpig ikke kjent, men Curry hadde hatt flere helseproblemer siden han fikk et alvorlig slag i 2012.
Selv om den allsidige engelske skuespilleren, sangeren og stemmeskuespilleren vant en Daytime Emmy-pris og ble nominert til både Tony- og Olivier-priser for en rekke andre roller, ble Currys karriere definert av hans ondskapsfulle rolle som Dr. Frank N. Furter – den «søte transvestitten fra transseksuelle Transylvania» – i Richard O’Briens skjeve musikal-komedie.
Les: Gjennomsiktige solceller kan gjøre vinduer til kraftverk
Fra scenen til lerretet – og til udødelighet
Han skapte rollen på scenen i London for regissør Jim Sharman, tok den med til teatre i Los Angeles og New York – og deretter til lerretet i Sharmans 1975-film, som først floppet, men senere fikk nytt liv som en kultfilm.
I likhet med Boris Karloff og Bela Lugosi – hvis tolkninger av Frankensteins monster og Dracula på 30-tallet inspirerte «Rocky Horror» – ble Currys eget image for alltid preget av hans opptreden som den bisarre, korsettkledde gale vitenskapsmannen.
– Det virket som noe som kunne bli tatt godt imot, sa Curry om rollen i et TV-intervju fra London i 1975. Han la til, profetisk nok:
– Jeg var nølende fordi, hvis det fungerte, kunne det bli vanskelig å riste av seg. Men jeg har ofte tenkt at det ikke var verdt å gjøre med mindre man tok en risiko.
Mer enn én hit – men alltid Frank N. Furter
På høyden av «Rocky Horror»-bølgen på slutten av 70-tallet ble Curry signert til A&M Records og ga ut tre rockealbum, deriblant «Fearless» (nr. 53 i 1979) og «Simplicity» (nr. 112 i 1981).
Selv om Curry for alltid vil være ansiktet bak tusenvis av «Time Warp»-danser ved midnattsvisninger over hele verden, viste han seg å være langt mer enn en én-triks-ponni i løpet av en karriere som strakte seg over mer enn et halvt århundre.
I 1968 startet han scenekarrieren med en opptreden i London-oppsetningen av «Hair». Mot midten av 70-tallet utmerket han seg ved Royal Court Theatre, Citizens Theatre og i andre teaterkompanier – med roller i Shakespeare, Brecht, Büchner og Stoppard – før «Rocky Horror» gjorde ham til verdensstjerne.
Teaterets adelsmann
Curry høstet stor anerkjennelse på scenen:
- 1981: Rollen som Mozart i New York-produksjonen av «Amadeus» ga ham en Tony-nominasjon.
- 1982: Piratkongen i Drury Lanes oppsetning av Gilbert og Sullivans «The Pirates of Penzance» sikret ham en Laurence Olivier Award-nominasjon.
- Senere vendte han tilbake til scenen som den sverdløse, drikkfeldige skuespilleren Alan Swann i Broadway-musikalen «My Favorite Year» – og som Kong Arthur i både New York- og London-produksjonene av «Monty Python’s Spamalot».
Til tross for en omfattende film- og TV-karriere – og muligens fordi Frank N. Furter sitter så uutslettelig i folks bevissthet – nådde Curry aldri den helt store filmstjernestatusen som hans talent skulle tilsi.
Filmhøydepunkter og kultstatus
Han hadde sterke roller som kjeltringen Rooster Harrigan i John Hustons musikal «Annie» (1982) – og (under et tykt lag med sminke som tok fem timer å påføre) som skurken Darkness i Ridley Scotts fantasyfilm «Legend» (1985).
Han spilte også (tørt og morsomt) som butleren Wadsworth i filmatiseringen av brettspillet «Clue» – som også oppnådde kultstatus etter en svak start. På TV huskes han blant annet som skurken Bill Sikes i TV-filmen «Oliver Twist» (1982) og i CBS-serien «Wiseguy» (1989).
Selv om Curry av og til tok dramatiske roller i filmer som «The Hunt for Red October» (1990) og «The Three Musketeers» (1993), var komedien hans rette element. Han dukket blant annet opp som hotellverten Mr. Hector i «Home Alone 2» (1992), som Jigsaw i «Loaded Weapon 1» (1993), som Long John Silver i «Muppet Treasure Island» (1996), som den russiske terroristen Major Vladakov i «McHale’s Navy» (1997) – og som Gomez Addams i «Addams Family Reunion».
Stemmen bak Pennywise og Captain Hook
På TV vant han en Daytime Emmy for stemmen til Kaptein Krok i Fox-serien «Peter Pan and the Pirates» (1990–91). Han gjorde også et uforglemmelig inntrykk som Pennywise the Clown i den første TV-serien basert på Stephen Kings skrekkroman «IT» (1990).
Forsøkene hans på å lede en live-action-serie ble derimot kortvarige – både «Over the Top» (1997) og gjenopplivingen av «Family Affair» (2002) ble lagt ned etter én sesong.
Etter år 2000 ble Curry ofte sett i biroller – særlig i komedier som «Charlie’s Angels» (2000) og «Scary Movie 2» (2001) – med enkelte dramatiske unntak som skrekkfilmen «Ritual» (2002) og biopikken «Kinsey» (2004).
Stemmeskuespiller – også etter slaget
Fra 1992 og utover ble Curry hyppig brukt som stemmeskuespiller i animasjonsfilmer, blant annet «FernGully: The Last Rainforest», «The Pebble and the Penguin», «The Rugrats Movie», «Rugrats in Paris» og «The Wild Thornberrys Movie».
Dette arbeidet kom godt med etter 2012, da et alvorlig slag lenket ham til rullestol. I sine senere år var stemmearbeid for tegnefilmer og videospill hans viktigste inntektskilde.
I et gripende tilbakeblikk i 2016 dukket Curry opp som forteller i TV-filmen «The Rocky Horror Picture Show: Let’s Do the Time Warp Again», der Frank N. Furter ble spilt av transskuespilleren Laverne Cox. Fire år senere, på et innsamlingsarrangement for Joe Bidens presidentkampanje i Wisconsin, spilte han Frank N. Furter i en livescene-lesning av «The Rocky Horror Show».
Fra Cheshire til verdensscenen
Tim Curry ble født 19. april 1948 i Grappenhall, Cheshire. Etter farens død i 1958 flyttet familien til Sør-London. Som ung talentfull sanger og skuespiller tok han en dobbelgrad i engelsk og drama ved University of Birmingham.
Hans første profesjonelle teaterjobb var som «Woof» i «Hair». Underveis ble han kjent med Richard O’Brien, som hadde vært med i turnekompaniet. O’Brien viste Curry manuset til et skuespill han skrev – en musikalsk parodi på klassiske skrekkfilmer og «gammelt, mørkt hus»-filmer, med en komisk overflate av post-seksuell revolusjon-fråthet.
Curry var sikker på at stykket kunne bli en hit. Han sang «Tutti Frutti» av Little Richard under audition – og fikk den flamboyante hovedrollen som Frank N. Furter av regissør Jim Sharman.
Veien til kultstatus – og udødelighet
Etter stor suksess i London, brakte den amerikanske plateprodusenten Lou Adler stykket til Roxy på Sunset Strip i Los Angeles – der det gikk svært bra. Men på Broadway, i Belasco Theatre, ble den originale New York-produksjonen en fiasko – bare 45 forestillinger.
Da 20th Century Fox lanserte filmversjonen med Curry, O’Brien, Susan Sarandon og Barry Bostwick, så det ut til å gå samme vei. Likevel – til tross for blandede anmeldelser – ble Currys innsats fremhevet.
Roger Ebert skrev at skuespilleren «bærer en viss likhet med Loretta Young i drag. Han er det beste i filmen, kanskje fordi han ser ut til å ha det morsomst. Han er også en dyktig skuespiller … inntil den klimaktiske scenen der alle sendes ut i verdensrommet, har Dr. Furter vært den perfekte vertinnen.»
Fox var klar til å avskrive «Rocky Horror» etter elendige testvisninger – og sendte den til en skuffende premiere i Columbus, Ohio. Men filmens presseansvarlige Tim Deegan fikk øye på suksessen til John Waters’ «Pink Flamingos» på midnattsvisninger i Los Angeles.
– Jeg var helt overbevist om at det fantes et midnatts-publikum, sa Deegan. Han overbeviste Fox-sjefen Alan Ladd Jr. – og i 1976 begynte New Yorks hippe Waverly Theater å vise filmen på midnattsvisninger.
Da Los Angeles Times i 1990 skrev om filmens ekstraordinære andreliv, hadde «The Rocky Horror Picture Show» gått hver helg i 12 år på Balboa Cinema i Newport Beach. Filmen gikk da på rundt 175 kinoer i USA, der ekstatiske fans ropte replikker, danset i midtgangene i full kostyme – og kastet ris, brød og frankfurtere mot lerretet.
Som Danny Sullivan skrev: «Rocky Horror er mer en forestilling enn en film – for under visningene imiterer kunsten kunsten.»
Tim Curry etterlater seg et av de mest særegne og uforglemmelige fotavtrykkene i filmhistorien. Frank N. Furter lever videre – i Time Warp for alltid.
