Er du en av de som følger vår tids helter – fotballspillere – i sine nærkamper på fransk jord? EM i fotball byr på ulike nasjoners valg av kampstrategier, forflytninger av troppene, nærkamps- teknikker og bruk av angrepsvåpen. Blodet spruter og hodeløse taklinger deles ut i beste sendetid på TV. Seierherrene kan løfte armene mot himmelen og motta hyllesten fra folket, mens taperne sitter skamfulle igjen på slagmarken. Kort sagt forhold som ville ha fungert glimrende for historiske krigere som Napoleon og Aleksander den store.
FIFA, det internasjonale fotballforbundet hevder selv at fotball kan være en fredsskapende aktivitet som skaper bånd på tvers av språkbarrierer, landegrenser og folkeslag.
Dette høres unektelig ut som en verdig kandidat til Nobels Fredspris, men ser man på alt grumset i forbindelse med internasjonal toppfotball, er det lett å miste illusjonen om at det hele dreier seg om ren idrettsglede og fair play. I Internasjonall toppfotball er det så mye penger på spill at det synes å trekke frem de mindre attraktive sidene ved mennesket.
Allikevel er det noe som styrker FIFA og fotballens kandidatur til Nobels Fredspris. Krigere som Napoleon og Aleksander den store hadde ikke så mange arenaer som i dagens samfunn til å få utløp på for sin vanvittige drivkraft til å «bli store» i en historisk målestokk.
I dag kan du få «verdensherredømme» uten å erobre så mye som ei lita øy. Det holder med å trille en lærball inn i motstandernes mål oftere enn du trenger å plukke den samme ballen ut av eget mål.
Tenk en verden uten internasjonal fotball. Tenk dagens samling av internasjonale fotballspillere – med sitt oppblåste ego – uten en arena for å få utløp for sin trang til «verdensherredømme». Kjære FIFA og UEFA, takk for at dere gjør verden til et tryggere sted!
