The Hunger games er tittelen på en futuristisk novelleserie skrevet av den Amerikanske forfatteren Suzanne Collins. Handlingen utspiller seg i «Panem» en gang i fremtiden. Et land bestående av en hovedstad «Capitol» og tolv distrikter av varierende fattigdom som holdes i et jerngrep av styresmaktene i Capitol. Styret i Capitol velger hvert år ut et antall unge fra distriktene som så må kjempe en kamp på liv og død til kun en er tilbake. Denne dødskampen overføres direkte på TV og er landets viktigste kulturelle happening. Det er reality på orntli, liksom. Dødslekene har blitt underholdning. Serien er filmatisert og har som bøkene oppnådd en voldsom popularitet.
Problemet er at det ikke er fiksjon. Vi har jo et sånt samfunn allerede. Det heter bare ikke «The Hunger Games», det heter «konkurransesamfunnet».
Markedsliberalismens inntog.
Da historiens utvikling tvang det føydale systemet med kongemakt, kirke og adel i kne, dukket etter hvert en interessant ideologi opp. Man kan si, nærmest som en kanin ut av hatten. Markedesliberalismen het den kaninen, og akkurat som kaninene inntok hver en krok av det Australske kontinentet da den ble innført der, gnog markedsliberalismen seg ned og spredte seg snart i alle jordens himmelretninger.
Du lurer kanskje på hva markedsliberalisme er for noe? Man kan si at det er en ide. En rådende ide. Det vil si at det er den ideen vi alle tror på. Omtrent som folk trodde på Gud før i tiden, egentlig.
Og hva går så denne ideen ut på?
Den går ut på at alle individer står fritt til å starte forretninger og tjene penger. Med andre ord er det en såkalt«liberalistisk» ide. Ordet liberal kommer jo av latinsk og har med den «frie mann» å gjøre. Hva kan en fri mann gjøre? Hva som helst. Han er jo fri. Når så veldig mange mennesker er frie til å starte forretninger og begynne å handle med alskens varer og tjenester, oppstår det som kalles for et «marked». Det ordet kjenner du sikkert fra før. Et marked er jo et sted hvor handel foregår.
Ideen om den frie handel utøves og praktiseres så, og dermed skapes også et fritt marked. Vi får «markedets liberalisme» eller det «frie markedet» på godt norsk. Da skjer det noe nytt. Et fritt marked hvor alle driver forretninger med hverandre gjør nemlig at det oppstår konkurranse. Folk selger jo ofte de samme tingene, og arbeidskraften er ikke så ulik oss mennesker i mellom. Et markedsliberalistisk system er derfor det som legger grunnlaget for det til og med våre ledende politikere med glød i blikket kaller for konkurransesamfunnet.
Usunn dyrking av vinnerkultur
Som dere sikkert har lagt merke til kommer sporten etter nyhetene. Det er antakelig bare et spørsmål om tid før sporten kommer før og nyhetene blir redusert til et plagsomt vedheng. Sport illustrerer bedre enn noe annet konkurransens nærmest hellige status i samfunnet. Tenk bare på Petter Northug. Er ikke han nesten som Jesus? Han blir grenseløst beundret for at han vinner løpet. En annen stjerne på himmelen er Magnus Carlsen. Han er intet mindre enn best i verden. Sterkere kan ikke noen sol skinne på sitt folk, enn å ha slik en gild verdensmester midt i blant oss. Siste skrik på lista er den seksten år gamle fotballspilleren Martin Ødegaard. Det er nesten så vi dør av beundring over at han nå spiller for Real Madrid. Enere alle sammen, men hvilken nådeløs målestokk!
Konkurransen og den hemningsløse beundringen for eneren blant oss har spist seg like inn i sjela vår, ikke minst gjennom alle de ulike programseriene som går under benevnelsen «realityserier». Her sitter vi som limt til skjermen får å se på når neste deltaker ryker ut, mens vi venter på at vinneren skal utropes. Det er The Hunger Games forløper. Underholdningsverdien er som tiltrekningskraften formidabel, noe TV-selskapenes markedsavdelinger for lengst har fått med seg. Men hvor sunt er egentlig dyrkingen av en slik vinnerkultur?
Konkurransesamfunnet produserer tapere.
Prinsippet om det frie markedet, javel. Det gjør at vi konkurrerer om å få solgt våre varer, våre tjenester og vårt arbeid. Den beste skolen blir i dag utropt gjennom å offentliggjøre nasjonale tester av skoleelevenes resultater. Slik kan ambisiøse foreldre finne den beste skolen for sitt barn, i skjønn overensstemmelse med markedsliberalismens ånd. Konkurransen skaper vekst, sier markedsliberalistene. Ja, selvsagt vil den beste skolen tiltrekke seg nye elever. Også helsevesenet vil markedsliberalistene konkuranseutsette, men hvem vil egentlig konkurere om å behandle en fattig fillefrans?
Spørsmålet blir dermed hva vi skal gjøre med de som taper. For det er jo slik at hver gang man utroper en vinner utropes det, om enn indirekte, også noen som taper. Det finnes alltid et marked for vinnere, men hvilket marked har vi for de som taper? Som i skiløypa er det adskillig flere tapere enn vinnere. Selvskading, spiseforstyrrelser og depresjon er daglig lesestoff i nyhetsbildet. Bruken av beroligende og angstdempende medikamenter er sterkt økende blant barn og unge, og hver måned tar i snitt seks menn mellom 18 og 30 år, sitt eget liv. Kan det ha noe med et liv i konstant konkurranse, å gjøre?
Så, hva gjør vi med dem? Med han som tapte idol, med henne som kom på jumboplass i skjønnhetskonkuransen, og hun som får 2 i matte? Og all de andre som kom kun midt opp i stigen? De vant ikke og kommer hverken til å bli rike eller berømte, så hva da? Markedsliberalismen og konkuransesamfunnet har ingen oppskrifter på det og snakker aldri om å fordele likt, om rettferdighet og utjevning av forskjeller i samfunnet.
I eventyret blir den stygge andungen til en vakker svane. Hva gjør konkurransesamfunnet med den stygge andungen, som gjennom konkurransen kalde logikk er dømt til å forbli den samme stygge andungen?
