De glemte.
Islamofobi er det nye moteordet blant de intellektuelle. Ordet som skaper det nye moralske fellesskapet blant de som forstår seg på ting her i verden. En politisk-religiøs bevegelse kalt islam med en og en halv milliard medlemmer påkaller verdens omsorg. Er mennesker som bekjenner seg til Islam ofre i ordets rette betydning? Ja. Også der finner vi ofre for terror, og derfor er omsorgen riktig. Likevel er det noe som skurrer et sted, og det er ikke hos den muslimske busssjåføren det skurrer.
I Paris drepte religiøse fundamentalister en hel avisredaksjon, en muslimsk politimann – og fire jøder som arbeidet i en butikk ved siden av. 11 ansatte i tidsskriftet Charlie Hebdo ble drept fordi de provoserte med sine tegninger. Det var en terrorhandling og en massakre fundert i en avsindig årsak. Tusjen på papiret ble så provoserende at man grep til automatvåpen. I Norge blir denne reaksjonen møtt med forståelse blant noen av landets skarpe penner. Skribenten Kathrine Aspaas uttrykker i Aftenposten sin bekymring over tegnere som går over streken. Hun forstår på sett og vis drapene. Det gjør Jonas Gahr Støre også, som betegner hennes velmente refleksjoner som «klokt» Det handler om ytringsvett. Et vett de drepte tegnerne åpenbart ikke besatt.
I butikken ved siden av ligger de fire drepte jødiske menneskene. De får liten oppmerksomhet. Ingen bytter profilbildene på facebook med Je suis Juif.
Kan forresten et ord drepe?
Kan ordet bore seg inn i ditt bryst, sprenge ditt hjerte og skape et hull hvor blodet pumper deg tom for liv? Etter det drepende ordet eller den satiriske tegningen kan du bestille deg en kinobilett. Du kan ta deg en kopp kaffe og ringe til venninnen din. Du kan fortsette med livet ditt, for du lever. Den som derimot drepes med en kule i brystet skal kun senkes ned i et sort hull i jorden. Hans jordiske liv er over. Han er død, som seg selv, som kjæreste, far, bror og menneske. Han kan ikke bestille en kinobillett.
At det finnes mennesker som sidestiller ordet med kulen er forrykt. Det er absurd. Det er vanvittig. Man skulle spørre disse menneskene om de kanskje burde forsøke å bli skutt. Det vet åpenbart hvordan ordet rammer for de twitrer med engstelig stemme, men vet de hvordan kulen rammer? Jeg tror ikke det. De snakker over evne. De snakker som gale. Det er nytalen når ordet rammer hardere enn kulen fra geværet. Urettferdighet blir til rettferdighet. Gjerningsmennene blir på magisk vis til offer og de drepte blir til gjerningsmenn. Hvordan kan mennesker med automatvåpen plutselig bli offer? Hvordan kan det gå så langt at vi ser deres grufulle handlinger med forståelse? Har en drepende kule virkelig nyanser?
Jødene nevnes knapt, men de ble altså drept av etniske grunner. Av rent og uforfalsket jødehat. Ikke fordi de hadde gjort noe. Men vi snakker om islamofobi fordi det har blitt vannet vi vasker våre hender i. Det er de vi bruker for å bedyre vår uskyld og rense vår moralske samvittighet, mens vi lar det jødiske folk i stikken. Igjen.
