Glødende taler, røde faner og bannere, opprop og sanger. Hver eneste år samles det til en blanding mellom demonstrasjon og fest. Hvorfor feires 1 mai?
Vi må helt tilbake til 1800 tallet for å finne svaret som er dypt forankret i arbeiderbevegelsen. I 1889 i Paris på den internasjonale arbeiderkongressen ble den annen internasjonale stiftet. Det var et meget tøft arbeidsmarked og kampen om kortere arbeidstid, levelig lønn og arbeidsforhold ble gjennom dette organisert på et internasjonal nivå.
Noen år tidligere på første mai (1886) var det generalstreik i Chicago hvor 4 demonstranter ble drept av politiet. Generalstreiken som var for innføring av åtte timers arbeidsdag og de drepte demonstrantene gjorde at representantene fra de fagorganiserte i USA ønsket 1 mai som en dag for demonstrasjon. Dagen ble vedtatt og dagen ble første gang feier i 1890 som arbeidernes internasjonale kamp og festdag.
Amerikanerne som i utgangspunktet sørget for at dagen ble 1 mai, hadde allerede innført en dag for arbeidere, nemlig Labor Day et par år tidligere (1887). Organisasjonen Knights of Labor synes at den europeiske feiringen ble for radikal og ville distansere seg fra dette, det førte til at Labor Day ble enda viktigere og i motsetning til 1mai som både omhandlet demonstrasjon, markering og fest, ble Labor Day en ren festdag.
Den første 1. mai-feiringen i Norge ble gjennomført i 1890. I Kristiania (Oslo) og Kristiansand ble det arrangert demonstrasjonstog. 3 600 mennesker deltok i 1. mai-tog fra Youngstorget.
Fram til 1919 var kravet om en lovfestet normalarbeidsdag på 8 timer 1. mai-feiringens fremste, om ikke eneste, krav. Kravets popularitet lå i at det både var et konkret krav om kortere arbeidstid og et symbolsk krav, slagkraftig formulert i den berømte tredelingen «8 Timer arbejde, 8 Timer frihed, 8 Timer hvile», slik det sto på det første norske 1. mai-merket i 1892. I 1947 anerkjente Stortinget 1. mai som offentlig høytidsdag. Dagen reguleres, siden dette i Norge som bevegelig helligdag i egen lov om 1. og 17. mai.
