Svært mye kan tyde på det.
Undersøkelser viser nemlig at dagens menn nok tar seg av barna sine på en annen måte enn før, men at de som et slags foræderisk takk for sist, i stedet gir katten i de gamle foreldrene sine. Andre undersøkelser viser at menn ikke er sykemeldte så ofte som kvinner. Det er formentlig fordi de ikke gidder å ta sin tørn med syke barn og muligens da også tilårskomne foreldre som trenger tid i form av pleie og hjelp.
I stedet bare drar de på jobben og slapper av der, kanskje med en liten forretningsreise med dertilhørende alkoholenheter og frokost på hotellet. Eller de bare sitter og slarver i brakka eller pauserommet, mens mor er hjemme og pusser nesen til den influensainfiserte poden eller kjører sin gamle mor til legen. Dette handler jo åpenbart om arbeidsmoral. Det trengs nemlig en mye sterkere følelse av plikt og ansvar for å arbeide med ulønna greier, uten hyggelig kolleger, sosial lunsj og fredagpils i sikte.
Et annet moment er at menn tar lettere på arbeidsoppgavene også på jobben. «Gi litt mer faen» er omkvedet. Man hører sjelden en pliktoppfyllende kvinnelig lektor komme med slike utsagn. Stadig er det oppe i media hvordan dette rådet liksom skal løse kvinners sykemeldingsstatestikk. At det bare er å slakke litt på strikken, og gi litt mer blaffen. Ikke stille så høye krav til seg selv. Selv om arbeidsoppgavene tårner seg opp, er forslaget fra velmente kjendismannfolk å tørre å legge seg på sofaen. Selv i landets største avis aftenposten, kan man komme over sånne råd. Eller klassikeren, som er å si ja til forfremmelsen selv om det føles mest riktig å si nei. Bare å hoppe i det, liksom.
Alt dette har med en lavere arbeidsmoral å gjøre. Men selvsagt ikke i den offentlige debatten. Neida. Der er det den samme gamle leksa – et uttrykk for høy arbeidsmoral å dra på den godt betalte jobben, mens det er et uttrykk for lav arbeidsmoral å drive gratis familieomsorg, være syk, eller å ta vare på sin egen helse.
God dag mann økseskaft.
