Etter press fra Norske myndigheter, familie og støttespillere og sikkert også media har Joshua French nå fått behandling på sykehus og mulig gjenopptagelse av sin sak.
Blir du syk, også i verdens rikeste land gjøres det en vurdering om kostnaden ved behandlingen overstiger nytten for pasienten og for samfunnet. En gammel person vil ikke få livsforlengende behandling, hvis resultatet av den ikke er betydelig, når det er dyrt å gjennomføre og har høy risiko.
De senere årene har økonomi blitt en stadig viktigere del av vurderingene i helsevesenet sammen med andre bidrag fra det offisielle Norge. Med unntak av kongefamilien og regjeringsmedlemmer er ikke status en del av disse vurderingene. Er du rik må du betale privat hvis du skal snike i køen eller få en behandling som ikke du ellers ville fått. Er du norsk og havner i trøbbel i utlandet skal du få hjelp.
En kunstner, en som er god mot andre, en lærer eller en skribent vil ikke få fordeler og slik burde det være. En som ikke bidrar, til og med en som er kriminell og snylter på samfunnet skal få samme behandling som alle andre. I hvert fall er det slik i teorien, men vi alle vet at når det kommer til praksis hjelper det å kjenne noen eller være kjent.
Norge tar ansvar for de med norsk pass også i utlandet, fra de små tingene som reiseråd, utstedelse av nødpass og hjelp hvis vi havner i trøbbel. Det er ikke noen nøyaktige tall for hvor mange Nordmenn som sitter i fengsel i utlandet, men få tror det dreier seg om over 100 personer. USA er det landet hvor det sitter flest, de fleste av disse med meget alvorlige dommer, inkludert mord, narkotika og seksuelle overgrep. En gjennomgangsmelodi er at så snart de er ute av medias søkelys så er de alene.
Hvilket ansvar har Norge for landsmenn som reiser til utlandet og havner i trøbbel. Skal noen som begår alvorlig kriminalitet hjelpes av Norge, til både rettsak og bedre soning. Veldig mange sendes hjem til Norge for å sone her, men i en god del tilfeller så skjer ikke det.
Joshua French er alvorlig syk og har etter press fra Norske myndigheter aller nådigs fått legehjelp. Nå har landets justisminister sagt at han får prøve saken sin på nytt, årsaken skal visstnok være sympati med Joshuas mor. En grunn som er hyggelig, men uvanlig. Resultatet kan bli at han får komme hjem og sone i Norge, en soning som er bedre enn de fleste boforhold i Kongo.
Hvis ikke Joshua hadde fått behandling nå ville han mest sannsynlig være død innen kort tid.
Kongo er et dumt land å bli fengslet i, en fengselsstraff der er i mange tilfelle en dødsstraff, Joshua French sin parter Tjostolv Moland tok sitt eget liv. Det var mange signaler i forkant og under rettsaken at han var mentalt ustabil og hans død var ikke veldig overraskende. Norske myndigheter må ha vært klar over dette, men lot en rettsak helt uten troverdighet gå sin gang. Det kan være mange årsaker til dette. Skal Norge bruke store ressurser og legge press på et annet land når de det gjelder har utført meget alvorlig kriminalitet. Vi valgte i dette tilfelle, ser det ut til en slags mellomløsning hvor vi bisto og ba, men ikke presset.
De ville lage en hær av leiesoldater
Tjostolv Moland og Joshua French grunnla sikkerhetsselskapet SIG-Uganda, noe som enkelt oversatt betyr at de ville starte en hær av leiesoldater, med erfaring fra det Norske forsvaret skulle de erobre et stort afrikansk marked. De tok livet av et menneske og tok et grotesk bilde av blodet som skulle vaskes bort.
Det er bare kriminelle som trenger leiesoldater, typisk arbeidsgiver er narkokarteller, gerilja og våpenhandlere. Starter du en hær med leiesoldater, du må være villig til å drepe, ikke for en god sak, men for penger.
Det er opplagt at Norge skal hjelpe, spørsmålet er hvor mye og om det skal skilles på alvorlighetsgrad på forbrytelsen de har begått. Dette er et område som med økt globalisering kan være viktig å utarbeide gode retningslinjer på. Det kommer ikke færre, men flere saker i fremtiden.
