Dørstokkmila.

0
140

Det er en ulempe med psykiske lidelser. Man ser dem gjerne ikke så godt.

Når man knekker foten får man gips på den. Det ser alle. Man ligger og ynker seg i skibakken og blir så umiddelbart kjørt i bil til nærmeste sykehus. Etter at man er ferdig gipset er det ingen som forlanger at man skal tilbake i skibakken. Det kreves hverken at man skal gå på skolen eller jobben. Foten er jo knekt, og legen skriver villig ut sykemeldingspapirene.

Psykisk sykdom er skjult. Man får ikke en stor hvit bandasje over ansiktet. Tvert i mot kan man se forbausende frisk ut. Man kan ha fine hvite tenner, være solbrun og til og med le av vitser. Man kan sågar være både rik og berømt, som Lene Marlin, eller Robin Williams. Men det er altså på utsiden.

Psykiske lidelser utarter seg selvsagt svært forskjellig og man skal være forsiktig med generaliseringer. Men det kan kan for eksempel handle om  følelsen av å ikke komme seg videre. Å se at andre beveger seg fremover i det sosiale landskapet, men selv føle at du står stille. Bom stille. På andre ser det så lett ut. Det er jo bare å gjøre sånn eller slik. Snakk med den personen, gå på den treninga, ta den prøven, søk på den jobben. Enkle oppgaver det kan virke som folk utfører nærmest automatisk.

Men selv den enkleste handling kan bli til et uoverstigelig hinder for den som sliter med psyken. Å slå et telefonnummer kan føles som å skulle klatre opp på Galdhøgpiggen. Som om armer og ben rett og slett nekter å lystre. Du vet så inderlig godt hva du bør gjøre, men kroppen din vil ikke. Du får den bare ikke med deg.

Etter hvert kan slike nederlag kjøre deg helt i bakken. Det gjør nemlig noe med selvfølelsen din å ikke greie disse tingene. Til slutt kan hver dag bli preget av slike umulige kamper med seg selv. Og for hver gang du føler at du taper blir du stadig mer utmattet, og depresjonens uhyggelige klør får anledning til å synke dypere og dypere inn i deg.

I det siste har det vært et visst fokus på dette. Spesielt i forbindelse med selvmord. Det er veldig bra. Hvert år tar over 500 mennesker sitt eget liv i Norge. Det er et skremmende høyt tall. Den dagen du bestemmer deg for at nå er det nok, at dagens hinder skal være det siste, er det like før også du blir en del av den dystre statestikken.

Så, hva skal man gjøre?

Det har vært sagt utallige ganger: Man må tørre å fortelle det til noen. Det er det første skrittet. Men, det å våge å si det, er nettopp et av de største hindrene. Selve dørstokkmila. Det er den telefonen som kan være så umulig å ta. Den sms’en du ikke greier å sende. Den døra det er så vanskelig å banke på.

Fordi det er belagt med skam å ikke mestre tilværelsen. Følelsen av å være utilstrekkelig, svak, mislykket, av å være en byrde for sine omgivelser. Det er veldig vanskelig å si sånt, og kanskje særlig til de som står deg nærmest. Du vil jo ikke skuffe dem. Allerede nå føler du at du ligger dine nærmeste til last. Skal du så bli en enda større byrde, ved å fortelle dem hvordan du egentlig har det?

Å åpne seg og fortelle krever rett og slett en stor, stor kraftanstengelse. Må man så lete etter noen å snakke med, eller om døren man endelig tør banke på er låst, kan det være nok til at mismotet tar det endelige grepet på deg.

Derfor er et godt utbygd helsetilbud for psykiske lidelser viktig. Det må ikke være for langt til døra, og den må være åpen.

Satsing på dette området kan dessuten bidra til å fjerne en del av tabuet omkring det å være psykisk syk rett og slett ved at helsetilbudet er synlig og tilstede der ute blant alt det andre i samfunnet. Det er altså ikke bare et poeng at det skal være der for den som omsider kommer seg dit, men også for å alminneliggjøre det å være psykisk syk. Da må kommunene på banen. Det er jo der folk bor.

Det kan være særlig aktuellt å peke på helsetjenesten i skolen. Det er jo ikke bare voksne som sliter med å holde seg opp i det vanlige livet. Selvmord er nå den dødsårsaken som på verdensbasis øker mest blant barn og unge.

Barneombudet la i mars 2014 frem fagrapporten «helse på barns premisser».

Her vises det til at barn og unge selv opplever skolehelsetjenesten som lite tilstede i skolehverdagen. Gjennom tall fra en MMI-undersøkelse bestilt fra Barneombudet kommer det frem at seks av ti elever i alderen 9- 19 år ikke har en helsesøster tilgjengelig når de selv føler at de trenger det. Og videre at det mangler så mye som 1500 stillinger for å nå helsedirektoratets anbefalte minstenorm for skolehelsetjenesten. Det er lite hyggelige tall forholde seg til.

Anne Freuchen, spesialist i voksenpsykiatri og barne og ungdomspsykiatri har i en doktoravhandling om selvmord blant barn og unge i tillegg avdekket at den utløsende årsak for selvmord gjerne kan være forhold som for de voksne kan se ut som bagateller. Å bli tatt for nasking, juks på prøver, konflikter av forskjellig slag.

Det viser en viktig forskjell mellom voksnes, og barn og unges vei til selvmord.

Barn og unge trenger ikke være rammet av tung depresjonen for å tenke på selvmordet som en god løsning. Følgelig er ikke det å bli lagt inn på tunge psykiatrisk institusjoner i andre landsdeler like relevant, for å ta tak i barnets mulige planlegging av selvmord. De lider jo ikke av depresjon, og kan til forveksling virke helt som andre barn. At barn og unge med selvmordstanker ikke nødvendigvis lider av depresjoner gjør det også vanskelig for voksne å forutse selvmordet.

Det gjør tilgang på lokale lavterskeltilbud innenfor psykisk helse som skolehelsetjenesten, særdeles viktig. At det er noen der de unge er i sin hverdag, og at den døra ikke er låst. Det er jo på skolen barn og unge oppholder seg.

Å prioritere og forbedre skolehelsetjenesten i forbindelse med psykisk helse har ikke bare en forebyggende effekt for elevene der og da, men kan også bidra til å gi barn og unge mer kunnskap om seg selv, og ikke minst gi erfaring i det å snakke om ting, og søke hjelp. Og dermed indirekte legge grunnlag for en bedre og mer robust psykisk helse på veien ut i voksenlivet.

Det handler om å være føre var. Om tilstedeværelse. Om å fange opp de små signalene på den ene siden, samtidig som dørstokkmila ikke gjøres lengre enn den allerede er, på den andre siden.

tabola

No posts to display