Europa og USA har samme problem, men to forskjellige løsninger. Februar 2009 var arbeidsledigheten i EU og USA på nøyaktig samme nivå, 8,3%. Etter det gikk det gale veien hvor USA fikk sin topp i arbeidsledighet på 10% i oktober samme år.
Ser vi på situasjonen nå har USA lykkes i å håndtere krisen i langt større grad enn Europa, tallene nå pr januar 2015 er at EU området har 9,7% arbeidsledighet, mens den i USA er på 5,7%.
Europas sterke økonomier har satt inn tiltak ovenfor landene i krise som alle vet ikke virker. De har reddet samfunnstoppene og satset på Ronald Reagan sine forkastede teorier om «Tripple down economics». Ideen var å redde bankene og håpe på at de skulle fortsette å låne ut penger og ikke kaste folk ut av hjemmene sine. Dette sammen med skattelette og insentiver for de aller rikeste.
Denne redningsaksjonen for de aller rikeste kom med en dyr og antisosial prislapp, en enorm arbeidsledighet og bortfall av sosiale goder. Tyskland, med Angela Merkel, stod i spissen for den såkalte sparepolitikken ovenfor landene i Europa i krise, samtidig som hun vet at det er så skadelig for verdiskapning at det ville være umulig å foreslå tilsvarende tiltak i sitt eget land. Det at det ikke kom noen motstand å snakke om for denne spare politikken som Tyskland sammen med troikaen gjennomførte er utrolig. Troikaen bestående av EU, IMF og Den Europeiske Bank ble en egen ikke demokratisk enhet som gjennomførte tiltak helt på egen hånd med begrunnelse av nødvendigheten for tempo i gjennomføringen av reformer. Det kommer nå en stor granskning av Troikaens arbeid og resultatet av det kommer ikke til å bli hyggelig lesning.
I USA ble også toppen reddet med skatteinsentiver og bankene fikk tilført kapital, men det skjedde noe ekstra der som var annerledes enn her. Store arbeidsgivere f.eks GM (General Motors) fikk støtte og enorme mengder kapital (50 milliarder dollar pr mnd) ble sprøytet inn i økonomien for at bedrifter skulle få tilgang til kapital og ansette igjen. Det ble også satt inn tiltak i boligmarkedet, med omfattende redningsaksjon av banker med fokus på boliglån mot at de ikke skrudde igjen kranen for de som var berettiget lån.
Det tok tid, men bedriftene i USA ble pengesterke og ansatte fikk tro på fremtiden. Bedrifter i Europa, med unntak av Tyskland og noen mindre land, gikk motsatt vei. De mistet tilgangen til kapital, fikk minsket verdien av sine eiendommer og mistet fremtidshåp. Det resulterte i kutt i lønninger og ansettelser og minskende inntekter for statene.
Les også: Ta fra de fattige og gi til de rike
Nasjonen Hellas sine inntekter har falt mer pr år enn samlede redningslån. Det er helt klart at landet trenger reformer, men medisinen de har fått har vært mer til skade enn nytte. Arbeidsledighetstallene er tydelige, i februar 2009 var arbeidsledigheten allerede høy med 9,2%. I dag er den på vanvittige 26%. Hellas har stor sosial nød med hurtig voksende fattigdom.
I USA har de to største arbeidsgiverne Walmart og McDonalds innført høyere lønninger etter at de i lengre tid har vært kritisert for å betale for dårlig og ikke engang fulgt reglene om minstelønn. (Minstelønn settes av statene og de varierer veldig etter hvilket politisk klima de har). Sentrale myndigheter har innført regler som hindrer selskaper som ikke forholder seg til minstelønn i å få offentlige kontrakter og leveranser. Dette presset har gjort at McDonalds har innført at alle skal må minimum en dollar over minstelønn på sine egne restauranter. Walmart har innført lignende tiltak. Dette er store arbeidsgivere; Walmart har 1,8 millioner arbeidstagere, mens McDonalds har ca. 420 000. Viktigere enn de som jobber i disse selskapene er den indirekte effekten deres dårlige lønninger fikk på lønninger i andre bedrifter.
USA sin foreløpige fasit viser med all tydelighet at dette ikke handler om evne, men vilje. Det holder ikke å satse på finans, man må satse på mennesker, menneskeverd og arbeidsplasser.
