Typisk norsk å være jævlig

0
143

Norsk asyl og flyktningpolitikk viser igjen sitt sanne ansikt. Denne gangen er det en småbarnsfamilie i Vesterålen i Nordland, som skal få unngjelde. Statsløse Maher Said og Sumaya, med sine fem barn fra ett til ni år.

Les: Tvangsutsendes til ukjent land

3 Desember skal de i følge vedtaket sendes ut av landet. Om så med tvang. Til Libanon. Et land kun faren har bodd i, fra han var tre til fem år. Mesteparten av sine liv har de bodd i Dubai, men fordi de var palestinere fikk de aldri noe statsborgerskap. Da faren miste jobben forsvant også den midlertidige oppholdstillatelsen i Dubai. Så kom de da til Norge. Til oss. Her har de bodd siden 2011. De to yngste barna er født i Norge. Men nå skal de ut. Det har norges politiske system bestemt.

Siden de er statsløse har vi tilfeldigvis ikke noe opprinnelsesland å sende dem til, så vi triller terninger og lander på Libanon. Alt er tross alt bedre enn ingenting, når de ikke får være her i landet. Libanon – det knøttlille landet hvor antall flyktninger i 2014 var registrert til en million, og som har hatt en enorm tilstrømning av flyktninger i flere år på grunn av krigen i Syria. En statsoppløsning Norge forøvrig støttet helt og fullt. Til Libanon skal vårt gode fedreland Norge altså sende Småbarnsfamilien på Melbu. Ved inngangen til våre egen fredfulle julehøytid.

Den familebaserte adventstiden med sine stearinlys, sine julekalendere, og det overdådige matbordet, skal vi nemlig ha for oss selv. Det er simpelthen ikke plass til familien som bor på Melbu i Hadsel kommune. Ikke iblant oss. Ikke i vår trygghet. Ikke ved vårt bord, dekket med godsaker til jul. Fem unger skal ut, med foreldrene sine. Som så mange ganger før. Basta bom. Det har vi bestemt gjennom det politiske systemet vi har valgt oss. Gjennom våre rikspolitikeres syn på humanisme. Vårt byråkrati forvalter bare det samfunnet vi gjennom våre politikere har valgt å holde oss med. Så har da barn likevel ingen rettigheter.

Det er med andre du og jeg som sender dem ut. Sånn egentlig. Er det hos oss selv det ligger. Arbeiderpartiet og de rødgrønne strammet kraftig inn på asylpolitikken da de satt med makten. Det gjorde de fordi du og jeg som velgere ba om det. Nå har høyrekreftene inntatt regjeringskontorene – også etter vårt ønske, og de ligger slett ikke på latsiden, de heller. De har jo nettopp gått til valg på å effektivisere tvangsutsendelser og følge opp en særdeles stram asyl og innvandringspolitikk.

Så nå har vi det godt dere. Nå kan vi kose oss med julematen. Når småbarnsfamilien på Melbu bare kommer seg ut av landet, med eskorte av våre egne politfolk.

Men hvorfor tenker jeg på grunnloven anno 1814 egentlig? Den som sa at jøder og jesuitter var uønsket i landet? At vi ikke ville ha dem her. Hvorfor tenker jeg på Norge under andre verdenskrig, hvor norsk politi så uendelig nidkjært fant frem til jødiske familier og fikk dem ut av landet? De fulgte jo bare sine myndigheters vedtak. Som jødene selv når de troskyldig møtte opp hos den lokale lensmannen for å gi beskjed om at de var jøder. Jeg vet ikke hvorfor jeg tenker på det. Politiet gjorde jo dengang bare jobben sin. Og de erværdige menn på Eidsvoll skrev sin grunnlov i beste mening med alvorstunge blikk. Ingen jøder i landet, takk.

Men, la oss glemme dette nå. La oss ikke mase om humanisme, medmenneskelighet, raushet og varme, når det ikke handler om egne julegaver. Glem nå for Guds skyld den brysomme historien. Det er jo uansett ikke sammenlignbart. La oss heller holde våre egne barn varme og trygge, gi dem en myk seng og pakker under treet og fortsette å bifalle en asylpolitikk og et system, som er mer som en renneløkke rundt halsen på de som kommer hit. Vi trenger vel ikke bry oss med familien på Melbu og hva slags skjebne som venter dem i Beirut. Vi har allerede sendt ut 543 unger i år, så hvorfor ikke syv til. Kanskje rekker vi 600 før julaften.

Vi kan jo alltids sende med dem noen pepperkaker, så de har på flyet.

 

tabola

No posts to display