Vi må ha flere bein å stå på etter oljen, sa dem. Som om oljen har noe med det å gjøre. Litt utdatert tema la gå, men det er altså ikke oljen som har skapt velferdsstaten. Det er middelklassen. Det er middelklassen som er den egentlige oljen i norsk økonomi.
Noen vil selvsagt mene at olje, velferdsstat og middelklasse henger sammen. At oljen nærmest alene har finansiert eksepsjonell norsk velstand som så har skaffet oss enhetsskolen, eldreomsorg og fritt sykehusvalg. Direkte feil er det selvsagt ikke, men at velferdssamfunnet etter oljealderen vil rase sammen, nærmest som et korthus. Vel. Enten er slike sammenhenger produsert av rosabloggere i forkledning eller så er det økonomiske eksperter som har vært ute og fyllevrøvlet på dagsrevyen. Som regel er det en kombinasjon.
De største oljeproduserende land i verden finner vi i Midtøsten, men middelklassen der er svak, for ikke å si ikke-eksisterende og velferdsstat et ukjent begrep. Russland har en middelklasse og dessuten mye olje, men likevel ingen velferdsstat. Så hva er forbindelsen der i gården? Forbindelsen her i gården er derimot politikk.
Middelklassen er et resultat av politikk ikke markedsøkonomi og det samme gjelder da for velferdsstaten.
Det vil si at offentlige bestemte reguleringer som har å gjøre med likestilling, lønn, arbeidstidsbestemmelser, ferie, trygderettigheter og så videre, er det som har løftet store deler av det arbeidende folk opp i en funksjonell og solid middelklasse, og knyttet hele sulamitten sammen til et velferdssamfunn. Noe som også inkluderer oljearbeideren sjæl. Det hjelper altså ikke om et land har naturressurser og driftige gründere om der ikke også er en bestemt type politikk som kan orkestrere balletten.
Det var for eksempel utenlandske oljeselskaper som fant oljen utenfor norskekysten, men det var årvåken norsk politikk som sørget for å strekke «de grenser under vann» som gjorde at oljebrønnene havnet på norsk sokkel. Hadde det ikke vært for et sylskarpt embedsverk og klok politikk hadde det norske oljefondet i dag vært på oligarkenes hender.
Høyere lønn gir altså større kjøpekraft, som bidrar til å skape arbeidsplasser gjennom å stimulere økonomien generelt, og leverer følgelig også større skatteinntekter til staten.
Dermed blir omfordelingen bredere anlagt, vel og bemerke om den politiske samfunnsmodellen legger opp til det. Det vil si, om det finnes politisk vilje til å fordele samfunnets økonomiske kapital. Om samfunnet har utstyrt seg med ukorrupte institusjoner som kan ta seg av oppgavene.
Penger, tjenester og ressurser spres i så fall ut over befolkningen og kommer flere til gode dess større middelklassen er. Og omvendt, dess svakere middelklasse, dess mindre kjøpekraft og mindre skatteinntekter, som i neste omgang leder til mindre omfordeling, svakere økonomi, færre arbeidsplasser og dermed en dårligere velferdsstat, som går utover helsetilbudet ditt når du blir gammel. Du kan nok få en gåstol, men det er slett ikke sikkert bremsene virker.
Det store problemet i vestlige land med velferdsidealer er derfor ikke den lave oljeprisen og heller ikke de såkalte finanskrisene som har herjet de siste årene. Disse utviklingstrekkene er symptomer ikke årsaker. Årsaken til elendigheten er den pågående og aggressive kampen mot rettighetene og premissene som gir middelklassen sitt eksistensgrunnlag. Tro det eller ei, men det er hverken flyktninger, narkomane eller innvandrerkvinner med hijab vi bør bekymre oss over, men derimot ulastelig antrukkede herrer på vei til børsen.
Det er markedsøkonomiske lovmessigheter utenfor politisk kontroll som er slangen i paradiset.
Først og fremst snakker vi her om lønn og ansettelsesforhold. Det vil altså si den sak at lønnsnivået presses ned sammen med trygd og pensjonsrettigheter, mens arbeidstiden øker og rettighetene til fast jobb blir svakere. Kort sagt: at jobben forsvinner og lønnen går ned. Ingen velferdsstat kan overleve under slike betingelser. Ingen stat overhodet bortsett fra politistaten og den totalitære. Markedet jobber jevnt og trutt med saken, mens politikere tar av seg hatten og sier amen. Flott.
De som derimot overlever er den øverste økonomiske eliten. De overlever fordi de stort sett er eiere, ikke ansatte. På et eller annet tidspunkt forlater de realøkonomien og går over til finansnæringen. Det er således uvesentlig for dem om middelklassens arbeidsplasser, lønnsnivå og pensjonsrettigheter forsvinner. Elvis has left the building. Lokaliteter og folk til å utføre jobben kan skaffes andre steder. Velferdssamfunnet er for denne gruppen av begrenset betydning etter som de kan kjøpe dens tjenester for dyre penger andre steder. Kanskje setter de seg for rekreasjonens skyld på et fly til Sveits eller Monaco, eventuelt at de tar seg et middelhavscruise sammen med kronprinsparet mens båtflyktninger fra Syria dupper omkring baugspissen. Mulighetene er like mange som det finnes finansprodukter.
Det er dette som har skjedd i Storbritannia og i USA.
Der er middelklassen så godt som utryddet takket være fravær av politisk regulert økonomi, mens nyadelen har party, og kan sprette champagnekorkene aldeles uavhengig av kriser i økonomien og middelklassens langsomme og pinefulle død.
Vi finner forøvrig noen av de samme økonomiske idealer hos vårt eget kjære FrP, som nå har fritt spillerom i regjeringskontorene våre. Søndagsåpne butikker, økende bruk av midlertidig ansatte, utflagging av arbeidsplasser samt et uttalt mål om å redusere størrelsen på offentlig sektor er eksempler på denne utviklingen. Må man få minne om at offentlig sektor er selve hjertet i den universelle velferdsstaten?
Som en kuriositet kan vi forresten nevne at et anstendig skille mellom arbeid og fritid er et klassisk middelklassegode. Når arbeidet sniker seg inn i fritiden (slik det gjør med moderne teknologi og sosiale medier) er det et subtilt tegn på devaluering av middeklassesamfunnet. Beklageligvis for oss tror vi det er et tegn på frihet. Så feil kan man ta. Dessverre er det ikke forbudt å sage av greina man sitter på og nisselua er uansett vanskelig å se gjennom. Et stalltips fra meg er å klippe et hull i alle fall til det ene øyet.
Økonomisk frislipp og fri flyt av varer og tjenester er altså ikke middelklassens venn og heller ikke velferdsstaten.
Tvert i mot ligger det i disse forhold innbakt en motsetning. Global økonomi og transnasjonal forretningsdrift gjør det mulig å lete etter produksjonsforhold og arbeidstakere, utenfor middeklassesamfunnets politiske og demokratiske spilleregler.. Det skaper dessuten avstand mellom eiere og ansatte, og legger indirekte opp til utbytting.
Det er simpelthen ikke av interesse for europeiske eller amerikanske selskaper å oppmuntre til fremvekst av en høyere lønnet middelklasse i Bangladesh. Da vil nemlig fortjeneste og aksjeutbytte bli mindre, noe som ikke er hyggelig da mor ønsker seg spaanlegg i tilknytning til soverommet mens far vil ha underjordisk garasjeanlegg og poden en Tesla S i belønning for å ha fått en firer i matte på vgs. Dermed utarmes velferdsstatens grunnlag og utvikling, ikke bare i selskapenes moderland fordi trygge arbeidsplasser med bra lønn blir lagt ned og flagget ut, men også i de land hvor produksjonen flyttes til fordi stillingene der holdes i et jerngrep utelukkende av kyniske profittmotiv.
Man kan si det slik at den globale økonomien inspirerer til en form for imperialisme
Altså at store, fortrinnsvis vestlige selskaper, utnytter økonomien og svake politiske institusjoner i land som fremdeles befinner seg på et lavere utviklingsnivå. Ikke ulikt det som skjedde under kolonitiden på 1800-tallet eller i Storbritannias fabrikker under industrialiseringens begynnelse. Dvs en hemningsløs rovdrift på arbeideren, som i praksis minner om slaveri, slik vi særlig ser det i tekstilindustrien.
Men for alle del, fortsett å snakke om krisen i oljebransjen, og for den del klimaproblematikken. Det er jo fint om befolkningen har en kjelke å sitte på når det bærer utfor stupet med fellesskap, likhetsidealer og det hele. Fallskjermene er uansett opptatt, fordelt som de er blant de som aller minst trenger dem.
