Norske mediehus er privilegerte i samfunnet, de understøttes av staten og har tilganger og rettigheter som veldig få andre bransjer har. Dette har gitt noen veldig spesielle utslag. De er dyktige til å kutte i krisetider, de kutter før, under og etter og holder liv i krisen så lenge som mulig. De er meget gode til å rope krise og kjempe for sine privilegier.
Nå kvitter mediehusene seg med kompetanse som kunne brakt dem videre inn i en gyllen tid hvor massemedier skjønner at det er sammensatt av en til en kommunikasjon ikke en til mange. Vi lever i menysamfunnet hvor brukerne/leserne selv velger fra øverste hylle. Gammeldags medietenkning sørger for at stadig flere områder som kunne vært relevante for brukerne blir tatt av andre aktører.
Kløften mellom ledelse og arbeidere i mediehusene har aldri vært større enn nå, dette mye på grunn av et ekstremt fokus på å få plantet kriseforståelsen uten å samtidig peke på veien videre. Det kuttes, men til hva da?
Økonomene har helt klart makten i mediehusene og blodtrimmer organisasjonene ved hjelp av skremsler. Innholdsleveranser blir redusert til ingenting, eller sagt på en annen måte en intetsigende skjønnhetsblogger, en sensasjonsjagende ny utklekket journalist og en hodeløs eier som lurte på hva som skjedde.
Dette manglende samspillet mellom kutt og fremdrift gjør at ansatte kryper langt ned i sin skyttergrav og kun ønsker å gjøre ting på samme måten som før og den vet vi med sikkerhet at ikke virker lenger.
Hva er krisen: Det er ikke slik at vi forbruker mindre media enn før eller at annonsører har mindre penger å bruke? Tvert imot, forbrukere har aldri tidligere brukt mer tid eller penger på media og annonsører likeså.
Norske mediebedrifter har for lenge siden gått i dvale vedr innovasjon og utvikling av relevante produkter og latt store amerikanske internasjonale selskaper nesten uten motstand overta den ene viktige posisjonen etter den andre. Det holder å nevne Facebook, Twitter, Google og LinkedIN for å skjønne hvor mye penger som flyter fra Norge og norske mediebedrifter over atlanteren til USA.
Erfaringen som skremmer vannet av mediehusene er når de skal lansere egne produkter og tjenester og oppdager at egne annonseflater gir vesentlig mindre effekt enn søkemotoroptimalisering, kjøp av søkeord og sosial deling. De oppdager også at hvis de promoterer egne produkter gjennom en artikkel så er effekten ca 50 ganger så stor som ved annonsering.
Hvor lang tid tar det, og hvor mange må få sparken i mediehusene før vær varsom plakaten gravlegges en gang for alle og hvor betalt innhold strømmer ut også i redaksjonell drakt. Hva vil du ha i behold, jobben din eller prinsippene dine??
Erlend Fossbakken i Kampanje skriver at Amedia, Schibsted Norge, Polaris Media, Dagbladet og Aller Media er i ferd med å iverksette kutt på nærmere én milliard kroner. Opp mot 1000 årsverk kan ryke når norske mediehus møter det kraftige annonsefallet som rammer trykte medier.
Men hvorvidt mediene er rammet av en krise eller om dette er et rent utslag av den digitale transformasjonen, strides mediefolk om. Erik Wilberg, førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI, har gjennomført en måling blant landets mediehussjefer. 72 av 284 svarte på undersøkelsen og blant dem svarer 48,6 prosent «ingen krise her». 37,5 prosent mener «vi nærmer oss en krise» og 13,9 prosent mener «krisen er merkbar».
Spørsmålet som stiller seg er hvor lenge har man vært klar over at lesere kommer til å flytte fra papir til digitale plattformer. Minst 10 år. Parallelt med kutt har ikke mediehusene klart å komme opp med tilstrekkelige digitale inntekter og årsaken er manglende digital kompetanse, vilje til innovasjon og det faktum at de sittende beslutningstagerne faktisk satt sammen med Gerhardsen på Grini under andre verdenskrig.
Amedia la i dag frem tall for første kvartal og det var ikke spesielt lystig med et underskudd på 52 millioner kroner
Det er konservativt og støvete i mediehusene, vi får håpe de kommer tilbake som en fugl føniks..
