Hva kan gi oss verdifull innsikt hvis vi en dag skal bosette oss på andre planeter? Nils Charles Prieur ved Universitetet i Oslo har sett mot Månen for å finne svar.
Kratere dannes når himmellegemer som kometer og asteroider dundrer inn i planeter eller månene deres. Enorme krefter er i sving og utryddelsen av dinosaurene viser at effektene av nedslagene til og med kan endre jordas historie. Men mer ukjent er det at disse sporene fra fortiden, kraterne, faktisk også har en historie å fortelle om de himmellegemene de treffer.
Mange av oss har nok en forestilling om at det er hastigheten og størrelsen til kometen eller asteroiden som bestemmer hvor stort et krater blir. Dette er viktige faktorer, men langt fra det eneste, viser det seg nå.
– De fleste studier har mer eller mindre sett bort fra at kraterets størrelse og utseende, med andre ord dets morfologi, påvirkes av egenskapene til materialet de treffer, forteller Nils Charles Prieur, som nylig avla sin doktorgrad ved Senter for Jordens utvikling og dynamikk (CEED) ved UiO.
– Vi fant at egenskaper som spesielt friksjon, samt hvor tett partiklene sitter bundet og hvor porøst overflatematerialet er, har en overraskende stor innvirkning på størrelsen til et krater, fortsetter Prieur.
Universets fossiler
Hvis du ser opp mot Månen en stjerneklar natt, kan du skimte konturene av tusenvis av kratere. Det var i den retningen Nils Prieur tok en titt.
– Månen var et helt et naturlig sted å starte. Vi har et omfattende register av kratere her, tusenvis av bilder, og takket være Apollo- og Luna-programmene har vi prøver og målinger fra det øverste laget av overflaten.
Og dette er gull verdt. Takket være radioaktive isotoper, det vil si ulike typer av ustabile grunnstoffer som brytes ned over et bestemt tidsrom, har man klart å estimere alderen til Månens overflate der hvor prøvene ble tatt. Disse målingene kan sees i sammenheng med tettheten av kratere av en viss størrelse innen det gitte området; jo eldre overflaten er, jo flere kratere av stor størrelse og omvendt. Dermed kan man bruke antall kratere over et visst område til å anslå alderen til en overflate.
– Ved å bruke denne metoden har man funnet ut at det var en periode for 4,1 til 3,8 milliarder år siden hvor Månen, og dermed også Jorda, ble truffet av usedvanlig mange asteroider og kometer. Forholdene på Jorda kan ikke ha vært spesielt gjestmilde, sier Prieur.
Kratere kan med andre ord fungerer nærmest som små kikkhull inn i himmellegemets ellers så skjulte historie.
– Vi kaller ofte kratere for universets fossiler, smiler han.
Hvilken planet er det best å bo på?
Som nevnt tidligere fant Prieur at kratere kan fortelle oss noe om overflaten til en planet eller måne. Dette kan være avgjørende kunnskap om vi en gang skal bosette oss på andre planeter.
– Ved å studere kratere, kan en få en indikasjon på om det eksempelvis finnes vann i overflatelagene til en måne eller planet. Dette kan være et naturlig sted å sette opp en base, understreker Prieur.
Ved å aldersbestemme overflaten ved hjelp av kratere, kan man si noe om alderen til solsystemet. Dette kan også være viktig av sikkerhetsmessige årsaker.
– Et ungt solsystem inneholder masse rester etter at planetene ble dannet, og dette utgjør en økt fare for nedslag. Da ville jeg nok valgt å bosette meg i et annet solsystem, ler han.
Kilde og Foto: UiO – Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet
