humanisme i rennesteinen

«Einar spente buen for tredje gang. Da brast buen i to stykker. Da sa kong Olav: «Hva brast så høyt der?» Einar svarte: «Norge av di hand, konge.» «Det var vel ikke så stor brist,» sa kongen, «ta min bue og skyt med den,» og så kastet han buen sin til ham. Einar tok buen og drog den straks ut forbi odden på pila, og sa: «For veik, for veik er kongens bue!»

Du er et barn. Du er født i Norge. Du har bodd hele ditt lille liv, i Norge. Du har aldri sett en annen himmel, enn den som ligger over Norge. Du har aldri tråkket på en annen jord, enn den som er Norges. Du ble tatt i mot av en norsk jordmor, på et norsk sykehus, du ble veid på den lokale helsestasjonen og da foreldrene dine tok deg med hjem hørte du de samme lydene, pustet inn den samme luften fra Norges land som meg. Nå bor du her med hele din kropp, ditt sinn, din lek, din stemme. Her lever du, og en annen virkelighet kjenner du ikke. Uansett hvor foreldrene dine kommer fra.

Så en natt blir du hentet av politiet.

De henter deg, dine søsken og din mor og din far. Du kan ikke nekte, for politiet har statens voldsmonopol. Du må bøye deg for dem. Det finnes ingen ankemuligheter, for de er oppbrukte. Du er bare et barn, og forstår ikke noe av dette. Men du kjenner maktens språk. Den kjenner du, for den ligger kodet i oss alle, og jorden du er født på betyr ikke lenger noe.

Du følte at du var fri, men nå skal du kjenne at du ikke er det. Du forstår det ikke med din fornuft, for du er bare et barn, men magen din forstår. Den kjenner, den vet hva som egentlig skjer. Voldsmakten, som ligger så tilforlatelig skjult i byråkratiets prosesser lurer ikke ditt hjerte. Ingen saksbehandlers milde stemme lurer dunkingen av frykt i ditt bryst. Intet velformulert vedtak, og ingen alvorstung politiker med saklige argumenter kan dempe din angst. For også dødsdommen kommer som et papir. Også den som får løkken rundt halsen, geleides av en taus tjenestemann. Også han får sin dom opplest av statens rolige stemme. Også det skjer i ordnede former.

Og det er ikke annerledes med deg.

Men du skal ikke på skafottet, du skal bare bort. Vekk. Fjernes fra riket. Du hadde ikke gjort noe galt, du er bare et barn. Du vet ingenting om noe av det de voksne bestemmer. Leken er din verden. Men den betyr ikke noe for oss, for prosessene i systemet. Mange mennesker har bestemt din skjebne. Og de har alle kommet til den endelige enighet. Du skal bort. Forvises. Ekskluderes.

Dine rettigheter finnes ikke som annet enn tomt snakk på twitter. I en meningsløs debatt på TV, i en blogg eller på Facebook. Der vil noen mene at du skal ha rettigheter, men systemet vil ikke gi deg dem. Derfor har du dem ikke. Fordi rikets bue er for veik, for svak til å gi deg dem. Det er har Norges demokratisk valgte politikere kommet frem til, selv om norsk jord gav deg dem da du ble født. Og hadde buen vært sterk nok, hadde vi likevel ingen Einar Tambarskjelve til å spenne den. Bare puslinger i dress med valgflesket som sin skarpeste pil.

Stakkars deg. Og stakkars oss. At Norge, med sin historie og sin fremtidsrettede og liberale grunnlov fra 1814 skulle være det landet som forrådte deg slik. Men historien skal komme på din side en dag. En dag skal vi se tilbake på den skammelige behandlingen du som er født i landet med feil foreldre, ble til del. Det blir for sent for deg, og for sent for oss. Men en neste og yngre generasjon politikere har kanskje en større følelse for humanisme, medfølelse og barnets rettssikkerhet enn det de vi har i dag, har.

Får vi håpe.

Leave a Reply