mandag, april 12, 2021

Rammet av mennesker

Må lese

Se alle scoringene fra første oppgjør i kvartfinalene

Der var flere ting vi lærte i første runde av kvartfinalene i Champions League. - I...

Allsvenskan på norske skjermer

Mens vi må vente på den norske Eliteserien, sparkes fotballsesongen i gang hos våre naboer allerede lørdag. Alle...

Edin Terzić om livet fra å være supporter til å trene laget han elsker

Det ble selvsagt mye fokus på turneen som Team Haaland har lagt ut på, men det kan...
Gunnar Norheimhttp://www.f7.no
Student, håndverker, kunstner

Saken er vel heller den at Norge som medansvarlig for et Midtøsten i oppløsning (ja, vi er det) burde tatt i mot mange flere flyktninger og asylsøkere enn de som til nå har kommet.

Selv om det skulle bli vanskelig med bosted og arbeid, selv om folk med fremmed kulturbakgrunn gjør oss engstelige og nervøse, selv om det ettersigende vil røyne på velferdsbudsjetter og kommuneøkonomi – Norge har som stat en forbasket moralsk forpliktelse til å hjelpe. En forpliktelse vi har pådratt oss ikke bare gjennom å støtte, men også å bruke, militær makt for å styrte andre lands regimer.

Millioner av mennesker har fått sine livsgrunnlag ødelagt delvis fordi vestlige lands politikere ville realisere grandiose statsmannskunster og skape demokrati i en skjør arabisk vår. Det er lenge siden de uhyggelig konsekvensene begynte å tre frem for oss. Episk naiv storpolitikk myntet ut av en nærmest uforklarlig kunnskapsmangel og uklar moralsk karakter, kunne aldri bli annet enn katastrofe. Det ble også resultatet.

Etter at det hele gikk over styr byr de samme politikere nå sine respektive velgere opp til dans.

Europeisk, amerikansk og ikke minst norsk flyktningpolitikk feier over parketten med noen av sine mest vulgære trinn i repertoaret.

Grensene skal stenges. De får være der de er, hvor de nå er. Disse lykkejegerne av noen mennesker. Hit skal de i alle fall ikke. Det er bare hallingkastet som mangler, vi kan ikke få dem fort nok ut. Politikk basert på frykt velter frem i all sin primitive enkelhet. Det er formelig så man kan føle sagen der den kapper av velferdsstatens humanistiske greiner en etter en.

Politikere båret på gullstoler inn i regjeringskontorene simpelthen nekter å ta inn over seg hvorfor så mange mennesker på flukt kommer inn over Europa. I stedet sendes ordensmakten ut. Ved Storskog i Finnmark, for å pågripe mennesker og sende dem på sykkel tilbake til Russland, i 30 kuldegrader. Etter press lempet man på de ydmykende bestemmelser om sykkelreturer, og måtte motvillig erkjenne at Russland hadde et ord med i laget, men så foreslo man i stedet å demontere kirkeasylet som institusjon.
Å ta fra mennesker muligheten til kirkeasyl er vel det nærmeste man kommer å brekke opp gulvplankene for å lete etter den siste ungen.

Ingen snakker lenger om Lybia, ingen om Irak, og slett ikke om opprørsstyrkene som Syrias såkalte «legitime myndigheter», som tidligere utenriksminister Espen Barth Eide omtalte dem.

Det tales overhodet ikke om årsakene. Om hvorfor det ble som det ble, bare om virkningene.

Som nå har blitt svært ubehagelige fordi de bokstavelig talt befinner seg på vår egen dørstokk. Og da ikke i form av krig, men av mennesker på flukt. Tenke seg til, vi blir rammet av levende mennesker.

Europa er nemlig redd nå. Europa skjelver i leppene og knytter nevene. Europa, den vakre gudinne frykter for flekker på sin hvite, rene kjole. Hun frykter for sine politiske systemer, institusjoner og pensjoner. Hva skal det bli av oss om de kommer hit, inntar våre byer og raner vår kultur? Hva med jobbene våre? Hva med verdisakene? I Danmark gjøres det omvendt, har jeg lest. Der tar myndighetene flyktningens verdisaker i stedet.

Strømmen av mennesker som flykter fører til nærmest panikkartede politiske reaksjoner, og gir vind i seilene til alskens nasjonalistiske strømninger. Odins sønner tar til gatene og nasjonalflagg vaier over både land og folk og sosiale medier. Fra politisk hold er det plutselig ikke så nøye med arabiske vårtegn, eller demokrati og sosiale rettigheter. Nå konkurreres det i å være strengest, mest resolutt, kontant.

EU spenner hanen mens befolkningen løser sikringen

 

Fri flyt av varer og tjenester var åpenbart greit så lenge det gjaldt penger og finere folk. Så lenge det gjaldt norsk eksport og feriereiser. Så lenge vi kunne gjøre forretning på det. Europa tålte en global verden så lenge det var i form av billig elektronikk og finansprodukter. Nå kommer det nødstilte mennesker i stedet. Da er det ikke morsomt lenger.

Den nordiske gnier. For Norge, enda så rike vi er, så god plass vi har og så store muligheter vi har til å hjelpe sier nemlig nei, og det med en kraft som skal høres ut over hele den nødstilte verden. Like ned til fjellene i Afghanistan. Budskapet skal ikke være til å misforstå; Den moderne oljenasjonen – smørbukken i nord, med sitt uhyre veldrevne velferdssystem og helseapparat, en av de mest ressurssterke statene på kloden, en stat, som med sine idealer og sin historie burde være forbilledlig i sin humanistiske praksis, sier NEI!

Typisk norsk å være god. Så har vi også øvd oss en stund. Både mentalt og i praksis ved å plukke ut mennesker og familier, og sende dem ut av landet. Det skal vi ha. I flere år nå har barnefamilier med bakgrunn som flyktninger eller asylanter blitt sendt tilbake til en usikker fremtid i fattige krigsherjede land. Etter hvert godt integrerte familier med unger som snakket norsk, som gikk på skole og hadde venner i nærmiljøet. Til og med barn født i landet. Over hele landet har politiet fått øve seg i å spore opp familier og dra dem ut av sengene for å sette dem på et fly bort og vekk. Ute av syne ute av sinn, er det ikke så det heter.

Jeg burde sikkert ikke si det, men jeg klarer ikke å la være å se paralleller til det norske politiets finkjemming etter jøder slik at de kunne settes på båten til Tyskland. Finnes der en grunnleggende forskjell?

Hvordan oppleves det å endelig være i gode, trygge Norge, for så en natt å bli hentet av ordensmakten, og tvangssendt ut av landet?

Hva visste jødene? Hva vet de som sendes ut dag? Hva er det vi returnerer disse menneskene til, egentlig?

Siste nytt på sosial medier er at Sylvi Listhaug eksponeres som Norges svar på Jeanne D’arc. Det er et godt bilde. Under stor politisk og folkelig oppslutning svinger hun sverdet som hun aldri skulle ha gjort annet. Det er jo tross alt typisk norsk å være god, hvis jeg husker Gro vår landsmoder riktig. Kanskje det virkelig ligger i genene?

Uansett, nå er det bare å vinkle stresslessen behagelig tilbake og strekke seg etter kaken. Vi har den snart for oss selv. De er på saken. Gutta. Den globale eliten av politikere og finansfolk, som har ødelagt store deler av Midtøsten og skapt den største humanitære katastrofen siden 2 verdenskrig. Nå skal de samme menneskene rydde opp etter seg. Med piggtråd og grensekontroll. Med mistenksomhet og opprustning. Mens vår mann Jens i Nato skal plassere krigsskip i middelhavet. Europa er i ferd med å stenges.

God natt.

- Advertisement -

Siste nytt

Se alle scoringene fra første oppgjør i kvartfinalene

Der var flere ting vi lærte i første runde av kvartfinalene i Champions League. - I...

Allsvenskan på norske skjermer

Mens vi må vente på den norske Eliteserien, sparkes fotballsesongen i gang hos våre naboer allerede lørdag. Alle kampene fra Allsvenskan vil i...

Edin Terzić om livet fra å være supporter til å trene laget han elsker

Det ble selvsagt mye fokus på turneen som Team Haaland har lagt ut på, men det kan også være interessant å følge...

LG stanser produksjonen av smarttelefoner

Det kommer ikke som noen overraskelse på noen som følger med på mobilmarkedet at LG Electronics nå stanser produksjon og salg av...

Mino Raiola benekter de krever 400 millioner rett i foret!

Den seriøse spanske sportsavisen Marca slapp nyheten om at agenten til Erling Braut Haaland Mino Raiola og pappa Alf Inge Håland...

More Articles Like This