Intet menneske som noensinne har levd på jorden, har kommet fra andre steder enn en kvinnes livmor. Hele menneskeslekten, fra da vi hoppet ned fra trærne og frem til i dag, er født av kvinner. Det kan komme som et sjokk på enkelte, men det kan likevel være flere grunner til å reflektere litt over dette.
La oss se på dette med utgangspunkt i kristendommen. Det heter jo så fromt at Gud skapte mennesket. Et sted måtte vi jo komme fra, liksom. Filosofisk anlagte typer har spekulerert på dette og utviklet sinnrike forklaringsmodeller til støtte for sitt syn. Det man imidlertid kunne gjort, var å gå etter ropene til den fødende kvinnen. Da ville man fått et veldig konkret og håndfast bevis på hvor mennesket egentlig kommer fra.
Hvorfor gjorde man ikke det?
Det var dette egget. Det er nå befruktet, og en mann ligger og puster ut et sted i nærheten. Pulsen hans går gradvis ned etter den voldsomme kraftanstengelsen det er å holde igjen helt dama også kommer. De fleste klarer jo ikke det, men vi kan la den debatten ligge inntil videre. Uansett, mannen er nå klar til å ta seg en kald øl, mens kvinnen på sin side må begynne å spise for to.
Av alt den vordende mor spiser går nå en liten del av næringsstoffene, til det som foreløpig bare er et foster. Hvis mannen spiser en skive med leverpostei har det ingen betydning for skapelsen av mennesket. Men hvis kvinnen gjør det, ja da går litt av næringen i det hun spiser til fosteret. På den måten vokser mennesket inni kvinnen. Dag for dag, uke for uke. Det er jo i realiteten en symbiose mellom mor og ufødt barn. De er ett, men de er også to. Mannen er bare en hele tiden. Han blir aldri mer enn seg selv.
Hvis man tenker på skapelsen av mennesket som en prosess over ni måneder er det etter mitt syn innlysende at det er kvinnen som står for hele greia. Så hvor kom da Gud inn i bildet? Hvordan kan det ha seg at doktrinen «Gud skapte mennesket» overhodet fikk slå rot, når mennesket vitterlig ble til i kvinnens livmor?
Svaret er enkelt: man kunne ikke tillegge kvinnen å ha for mye med skapelsen av mennesket å gjøre da det ville forbinde kvinnen med det guddommelige.
Selv ganske tidlig må nemlig mennesket ha fått en anelse om mannens betydning for mors stadig voksende mage. Men hvordan skulle man forklare mannens beskjedne bidrag på noen sekunder mot kvinnens 9 måneder uten samtidig å erkjenne at kvinnen i så fall spilte en vesentlig større rolle i skapelsen av mennesket, enn mannen?
Det må ha vært en skikkelig nøtt for alskens filosofer, konger, keisere, og alle andre som syslet med makten i de ulike samfunn. Og man kan jo bare forestille seg hvilken intens hodepine kirkens tenkere fikk av dette. Antakelig var det enklest å legge seg til å stirre ut i verdensrommet og kikke etter en løsning der ute. Og den fant man.
Først ved å la en mannlig Gud skape Adam og Eva, deretter ved å la den samme mannlige guden befrukte den jordiske kvinnen Maria. På den måten fikk man fravristet kvinnens livmor sin skaperkraft og samtidig skapt en udiskutabel kvalitetsforskjell mellom det mannlige og det kvinnelige. Man fikk opphevet det overtaket kvinnen med sin livmor og ni måneder hadde over mannens penis og dennes fire sekunders utløsning. Gud er jo større enn mennesket, som i dette tilfellet var en kvinne.
Dermed var scenen rigget for mannen som kvinnens overhode i den kirkelige lære. Man hadde skapt en tydelig forbindelse mellom mannen og Gud, mens den samme forbindelsen manglet mellom kvinnen og Gud. Mannen ble såkornet mens kvinnen ble jorden. Og jorden, den ligger i ro den. Jorden venter bare. Jorden er ikke i seg selv aktiv. Kornet derimot er aktivt. Jorden venter på kornet, men kornet venter ikke på jorden. Mente man.
Hele denne greia er imidlertid ikke annet en konseptuell ide klekket ut av menn med livmormisunnelse. Man så hvordan virkeligheten var og fant ut at kvinnen hadde større betydning enn mannen. Så konstruerte man en helsprø teoretisk modell, som snudde opp ned på denne selvsamme virkeligheten, ved at mannen og det mannlige plutselig poppet frem som menneskets «mor» i form av en guddommelig far med livmoregenskaper.
Hvis jeg var kvinne vil jeg blitt forbannet. Det ble de jo også, og etter hvert satte de fyr på brystholderen sin og begynte på universitetet.
I dag er kvinner i flertall som studenter ved landets høyere utdanningsinstitusjoner. Det kan man jaggu ikke se på pensumlistene, som stort sett er skrevet og forfattet av menn. Et raskt overblikk over mine egne pensumlister avslører at ni av ti forfattere er menn. I tillegg er ni av ti forelesere menn, dvs førsteamanuensis og professorer. Muligens er empirien bak disse tallene noe svak, men ikke svakere enn at undertegnede kan telle til både ti og tyve, samt har to øyne å se med.
Dette er jo uansett et virkelige fiffig opplegg, for hvem er det som skriver lærebøkene? Jo, det er jo de samme ansatte. De som jobber ved utdanningsinstitusjonene. En lærebok i f.eks i historie er et forskningsarbeid og forskning foregår ved ulike forskningsinstitutter. For å skrive dem fordømrade boka må vedkommende følgelig ha en jobb ved dette instituttet.
Det jeg har en mistanke om er at glasstaket kvinner har stanget huet i mot slett ikke er borte. Det er bare flyttet lenger opp, samtidig som menn (og noen kvinner) med posisjoner har dratt stigen opp etter seg. Javisst utdannes det flere kvinnelige doktorer enn noen gang, men det hjelper ikke at de har skrevet doktoravhandlinger så laptopen tok fyr om de ikke etterpå får en stilling og en tittel hvor det gis muligheten til drive fortsatt forskning – og skrive bøker.
Publisert stoff gir grunnlag for ansettelse, og ansettelse gir i sin tur muligheten til å forske og publisere. Det ene biter så og si det andre i halen, og er du bare innafor går resten av seg sjøl.
Nå har riktignok NHO-leder Kristin Skogen Lund, tidligere sjefredaktør i aftenposten Hilde Haugsgjerd og et par andre samfunnstopper erklært glasstaket for dødt og maktesløst. Men, hvorfor består da pensum for ex-fac samfunnsvitenskapelig variant ved en av landets største høyskoler, av 18 mannlige forfattere og 3 kvinnelige? Kan det ha en sammenheng med at foreleserne ved dette emnet begge er menn?
Og kan det tenkes at Kristin skogen Lund og Hilde Haugsgjerd ikke ser glasstaket, fordi de står på det?
Vi kan jo alltids la spørsmålet henge i luften..
Uansett årsak, det er rett og slett forstemmende at jeg som student i 2014 skal være nødt til å bruke lupe for å få øye på både kvinnelige forelesere, og kvinnelige forfattere av pensumlitteratur.
Alarm, på vegne av toppen to-tre stykker.