torsdag, desember 3, 2020

Billedkunstner Elisabeth Werp: Å løpe etter sin egen skygge

Må lese

Andrej Kanchelskis: «Pogba snakker alltid om å dra, bedre om han bare dro»

Den russiske vingen Andrej Kanchelskis hadde selv fire år på Old Trafford før han dro videre til...

NRK og TV2 går sammen om fotball-VM 2026

NRK og TV 2 har sammen sikret seg rettighetene til å vise fotball-VM for herrer i 2026.

Har du en skrue løs? Det kan være farlig

I løpet av de neste månedene vil over hundre bilister miste nylig påskrudde vinterdekk under fart og...

Det er sent. Gatene i Oslo er nærmest tømt for mennesker. En ung kunststudent sykler gjennom gatene, og stopper ved en container. Der som folk kaster ting de anser som søppel, finner Elisabeth små skatter. Gamle dører og vinduer hun kan bruke som lerret og rammer. Denne natten finner hun noe helt spesielt, noe som skal forandre hennes uttrykk for alltid. Et gammelt fotoalbum. Ivrig sykler hun hjem til den lille hybelen, tenner noen stearinlys og setter seg godt til rette – og blir fanget av minnene fra et levd liv.

– Dette albumet rørte noe i meg. I det jeg satt og tørket støv og skitt vekk fra sidene, og så de falmede bildene, ble jeg bergtatt av følelsen de ga meg. Noen var vannskadd og andre var halvveis brent opp, og dette ga de en helt spesiell stemning.

Etter dette så aldri bildene til Elisabeth ut som tidligere. Det er denne stilen som gjør at du i dag kan gå forbi et hvilket som helst galleri, og se at det bildet i vinduet, det bildet der, det er Elisabeth Werp.

Ensom barndom

Elisabeth vokste opp med sin far i en liten bygd. Hennes mor hadde tidlig tatt med seg resten av søskenflokken og dratt sin vei. Og siden pappa var bonde, kom han sjelden hjem før i ti tiden på kvelden. Da var det bare Elisabeth og hesten igjen – alene.

– Jeg har malt og tegnet så langt tilbake jeg kan huske. I og med at jeg var så mye alene, hadde kreativiteten fullt spillerom. Jeg kan faktisk takke ensomheten og aleneheten for der jeg er i dag. Uten dette tomrommet ville aldri de ufremkalte bildene i meg dukket opp, forteller hun.

– I dag er vi så redde for å kjede oss. Da jeg selv skulle bli mamma, tenkte jeg at det viktigste jeg kunne gi barnet mitt, var evnen til å elske å være alene. Man må kjede seg for å finne behovet for å skape, det er da ting begynner å røre seg. Det blir ikke plass til å skape noe selv, om en bruker all sin tid foran TV og data.

Og kreativiteten var ikke noe problem for lille Elisabeth. Hun fremkalte bildene i hodet sitt på løpende bånd, helt til hennes far og bestefar satte foten ned. De ble redde for at hun ville bli kunstner da hun ble stor, hun måtte da få seg et ordentlig yrke må vite. Der i huset var det ønskelig at hun skulle bli lege, og de nektet Elisabeth å tegne, de ville ikke se det mer.

– Dette ble utrolig vanskelig for meg. Men det skapte også trass. Jeg fikk et enda større behov for å tegne, og fant meg steder jeg kunne tegne i smug. Jeg rigget meg til i fyrrommet, eller i skogen med hesten min. Når jeg ser tilbake, var dette enormt viktig for min utvikling. For å skape noe er det stillheten som er nøkkelen. Frøet til kreativiteten blomstrer i stillhet og konsentrasjon, da retter jeg oppmerksomheten innover.

Fra kloster til mentalsykehus

Hennes far var innstendig på at Elisabeth skulle bli lege, og hun fulgte hans ordre. Ordrene førte henne til et klostersykehus i Tyskland etter endt videregående. Hun hatet det.

– Det var forferdelig der. Nonnene var veldig strenge og krevde full disiplin, så det var ingen mulighet for meg til hverken å male eller tegne. Plutselig en dag fikk jeg noe over meg, og løp. Jeg løp vekk, ut, bort. Jeg løp ned store gamle steintrapper, og jeg kan fortsatt høre lyden av trinnene mine. Jeg løp mens jeg tenkte: ”Jeg skal IKKE studere medisin. Jeg skal IKKE jobbe med syke mennesker.”

Før Elisabeth hadde forlatt hjemlandet, hadde hun vunnet en talentkonkurranse for unge kunstnere. Bildene hennes var da blitt utstilt og solgt, og for disse pengene kjøpte hun seg nå en flybillett til Canada. Der fant hun seg jobb i en pizzarestaurant, men hun fant seg aldri ordentlig til rette. Hun ble behandlet dårlig, og det hele resulterte i et sammenbrudd.

Men som ut i fra et eventyr, møtte hun en mann. En mann med stor M, en som var voksen og trygg, han var 32, hun 19. Hun møtte han på byen en kveld, og noen dager senere dukket han opp på døra hennes med staffeli og pensler, og Elisabeth var solgt. Etter hvert flyttet hun inn hos mannen, i et stort og flott hus, nærmest en herregård, det viste seg at mannen var mangemillionær. Hun ble behandlet som en prinsesse – og følte seg som en! Han representerte trygghet for Elisabeth som var i et fremmed land. Men det skulle ikke vare så lenge. Han ville gifte seg, men omstendighetene ble for kompliserte for Elisabeth, som rømte videre. Denne gang til Uppsala, og studier i engelsk litteratur. Men der ventet et nytt nervesammenbrudd. Hun ville jo male, ikke lese Shakespeare.

– Psykiateren der gjorde det for meg. Han sa at jeg måtte finne en kanal jeg kunne uttrykke det jeg hadde inni meg. Og det var jo hendene mine!

Mani og kjærlighet til å være større enn seg selv

Hun startet livet sitt på nytt, og nå skulle hun følge drømmen. Første steg var tegning, form og farge på videregående, så bar det videre til Kunst og Håndverkskolen.

– Jeg hadde null selvtillit, så jeg jobbet ekstremt hardt fordi jeg følte meg så underlegen. Mange av de andre hadde så stort talent og kom fra kunstnerfamilier, jeg kom fra bygda og mentalsykehus. Jeg gjemte bildene mine i garderobeskapet mitt mot slutten av dagen, og jeg skulket alltid felleskorrekturen i redsel for tilbakemeldingene, innrømmer hun.

– Det var tøft, men jeg drev meg selv. Og der har vi sakens kjerne – å ikke bare pleie, men å piske seg selv, da kommer inspirasjonen. Kunstnerlivets største klisjé er at inspirasjon er noe som bare kommer. Inspirasjon kommer gjennom hardt arbeid. Med ensomhet og alenehet forstod jeg at jeg er mer enn dette ingentinget. Der fikk jeg behov for å vise at jeg er tilstede. Da kom det frem at jeg måtte skape noe for å bli sett. Eller se meg selv. Jeg ga meg selv plass. Og når dette frøet er sådd, er det hardt arbeid som gjelder.

Etter endt utdanning på Kunst og Håndverkskolen, kom hun inn på Kunstakademiet – ved første forsøk. Der ble hun fanget opp av de beste galleriene ganske tidlig, og troen på bildene og en økende selvtillit kom sigende. Og inspirasjon er det massevis av.

– Inspirasjonen kommer innenifra. Man må lære seg å se. Lære seg å lytte til stillheten. Lytte til den spirituelle stemmen, og la bevisstheten slippe. Lære seg å finne lidenskapen. Manien og kjærligheten til å være noe større enn seg selv – det er det som driver meg.

Streber etter det hellige

Nå er det jakten på det ultimate verket som gjelder.

– Jeg er ikke i nærheten ennå, jeg higer alltid etter det ultimate. Det blir som å løpe etter sin egen skygge, men hodet ligger alltid foran, sier Elisabeth.

– Når jeg lager et bilde, starter det alltid med et mylder av bilder og tanker fra både fortid og nåtid. Om jeg for eksempel ser en gammel sykkel ligge slengt i et kratt, så kaster det en refleks på det ufremkalte bildet som ligger inni meg. Ting der ute trigger, og settes i forbindelse med andre inntrykk. Jeg streber etter det hellige, jeg ønsker at bildene mine skal sprenge seg ut av det hverdagslige og trivielle. Vil skape de om til å bli noe mer.

Også når hun lager bildene, søker hun seg selv til en tilstand mellom våken og drøm, mellom liv og død.

– Det beste er når jeg havner i en slik tilstand, vekselvis underbevissthet og intellekt. Jeg ønsker at bildene mine skal få litt av dette tryllestøvet.

Elisabeth har kommet milevis på vei etter de første usikre skrittene hun tok på Kunst og Håndverkskolen. I dag lever hun av bildene sine, og det siste bildet hun ga fra seg ble gitt i gave til Kongen. Nå pryder det en vegg på slottet.

– Men det viktigste å huske er at inspirasjon og kreativitet kommer fra tomrommet, ikke ved å sitte på Kunstnernes Hus og drikke vin. For i dette tomrommet er det ikke tomt likevel, der er det et mylder av verdener og universer fra langt tilbake, kanskje millioner av år tilbake…

Tekst: Anita von Krogh

Bilder: Anita von Krogh

Elvelangs og Elisabeth 356Elvelangs og Elisabeth 353

- Advertisement -

Siste nytt

Andrej Kanchelskis: «Pogba snakker alltid om å dra, bedre om han bare dro»

Den russiske vingen Andrej Kanchelskis hadde selv fire år på Old Trafford før han dro videre til...

NRK og TV2 går sammen om fotball-VM 2026

NRK og TV 2 har sammen sikret seg rettighetene til å vise fotball-VM for herrer i 2026. - Vi...

Har du en skrue løs? Det kan være farlig

I løpet av de neste månedene vil over hundre bilister miste nylig påskrudde vinterdekk under fart og skade bilen sin.

Den tyske bohemklubben St.Pauli avslører hvor dårlig det står til i klesbransjen

St. Pauli har ikke klart å finne en bærekraftig og transparent klesprodusent, og derfor vil klubben fra neste sesong produsere sin egen...

Tidenes norske netthandelsdag

Aldri før har nordmenn handlet så mye på nett i løpet av en dag som de gjorde i går. Sammenlignet med fjoråret...

More Articles Like This