Uefa ser ut til å være fornøyd med å fortsette å please Fifa-presidenten til tross for at han er mer korrupt enn sin forgjenger Sepp Blatter – og det er en åpenbar grunn til det
Gianni Infantino er forfengelig nok til å se seg selv som skurken i Robert Pattinsons kommende Bond-film. Et hånlig smil leker i munnviken hans mens rivalene erklærer sitt kandidatur til Fifa-presidentvervet.
Fire trenere ble kontaktet, én stemt ut – før Manchester United bestemte seg for Mauricio Pochettino
Ha ingen illusjoner, små kjøpte land vil sørge for å holde Gianni Infantino ved makten
Som en blinkende blink fra Luke Littler er den fullstendig ukjente franskmannen Philippe Diallo, lettvekts-eksspilleren Ramon Vega og den japanske prøveren Kozo Tashima der bare for å bli til spott og spe – forsvarsløse mot stemmestrømmen som går til fotballens Teflon-Don.
Til tross for forsøkene på å selge Fifa-familiens sølv til en gjeng private investorer i en hemmelig plan som ville beriket ham betydelig, marsjerer Infantino videre mot en fjerde periode – utenfor rekkevidde for de europeiske elitene som forakter ham.
Hans overlevelse er en historie like gammel som sivilisasjonen selv: en lærebok i machiavellisk formskifting for å beholde makten. De som til slutt holder ham i embetet – de fattige – er takknemlige for et tak over hodet og mat på bordet, mens han suser rundt i et luksuriøst luftskip.
UEFA er mye større enn FIFA
Uten Fifa-tilskuddene – 6 millioner pund gjennom syklusen 2023–2026 – ville de fattigste fotballforbundene i Afrika og Oseania, lysår fra fotballuniversets sentrum, ikke overlevd. Hva bryr de seg om Infantinos forfengelighetsprosjekter eller maktlyst? De har ikke råd til skrupler. De ser bare en velgjører. – Gianni Infantino kjøper støtte med FIFA sine penger, mens han selv putter millioner rett i foret.
Hver av de 211 medlemsforbundene får stemme. Slik slår Infantino motstanderne sine demokratisk ned. Selv om Fifa-rådet – 36 medlemmer fra de seks globale konføderasjonene pluss presidenten – teoretisk sett er det viktigste beslutningsorganet, driver Infantino agendaen. Det så man da hans Fifa Forward Enterprise (FFE)-forslag ble utviklet i skjul før det ble utsatt for granskning.
England har med andre ord like mye makt som San Marino.
Den enkle løsningen på Infantino-problemet ville være å fjerne makten hans. Det ville bety å skille administrasjonen av fotball fra den kommersielle virksomheten.
I England er FA for eksempel generelt ansvarlig for spillereglene og det regulatoriske rammeverket rundt dem. Premier League og Football League har ansvaret for kringkastingsrettigheter, sponsing og tilhørende kommersiell aktivitet.
I Formel 1 fastsetter FIA reglene og står for all sportslig styring. Alle inntekter drives, kontrolleres og eies av den kommersielle rettighetshaveren – for tiden Liberty Media.
Hvis presidentembetet i Fifa var adskilt fra all kommersiell aktivitet, ville det ikke lenger finnes noen super-Infantino på scenen. Rollen ville verken hatt samme offentlige profil eller en lønn på flere millioner. Og ja – privatflyet ville også vært borte.
Det ville kreve at den eneste alternative autoriteten i spillet, den mektige sammenslutningen av europeiske forbund, Uefa, tok en ledende rolle. Det så ut som om Uefa kunne trekke i avtrekkeren da Infantinos grådige plan om å selge ut VM først kom for dagen.
Kraftig fordømmelse, trusler om boikott av Fifa-konkurranser og krav om at presidenten skulle trekke seg var nok til å få Infantino til å droppe det grådige FFE-opplegget – men ikke til å avsette ham.
En boikott kunne ha tvunget frem en splittelse blant maktspillerne: Uefa forlater Fifa og går alene, og gir rom for eventuelle eksiler som ønsker å slutte seg til dem. Uten de store europeiske nasjonene mister VM sin økonomiske kraft – og Fifa sin legitimitet.
Uefa presset ikke gjennom. De gidder ikke ta bryet med å dekke behovene til avsidesliggende organer i fotballens underregioner. Infantino, som aldri ville blitt skamfull eller tynget av skyldfølelse, gikk fri.
Uefa-president Aleksander Ceferin – selv advokat og den eneste kandidaten med makt og autoritet til virkelig å utfordre Infantino – valgte å ikke stille til valg som Fifa-president fordi han rett og slett ikke bryr seg nok om verdensspillet.
Les på Sporten: Jude Bellingham lander kontrakt som beviser han er en av de store gutta
Den virkelige handlingen for ham skjer i Europa, hvor Champions League, EM og Nations League driver en økonomi som er dobbelt så stor som Fifas. Fifa nådde rekordhøye 10 milliarder pund i syklusen som kulminerte under VM i 2026. Estimater anslår at Uefa tjener dobbelt så mye i samme fireårsperiode.
At Uefa hastet gjennom en sen kandidat for å stille mot Infantino, er ren kosmetikk. Det forteller oss at Uefa gladelig skjemmer bort Infantino – så lenge han holder seg i sin egen boks.
Vi er sterkt uenige, på tide å kaste ut de som ikke er med for fotballen, men bare for penger og makt.




