Gleden var stor i USA og deres allierte da Hiroshima og Nagasaki ble bombet tilbake til steinalderen for 70 år siden, den 6 og 9 august 1945. Lidelsene til de som bodde der og omfanget av bombene var ikke en del av mediebildet eller bevisstheten. En artikkel i The New Yorker endret det.
8 mai 1945 kapitulerte Tyskland, andre verdenskrig var over, alle ventet på at også Japan skulle kapitulere. Japan som ønsket å kapitulere «med betingelser» var knust etter å ha mistet Okinawa og Iwo Jima til amerikanerne. Bombingen av Tokyo 10 mars 1945, hvor over 80 000 ble drept, var bevis på at bombeflyene nå kunne nå hvor som helst i Japan fra sine fremskutte baser på de okkuperte øyene.
Atombomben, som amerikanerne var nesten var ferdige med og hadde brukt vanvittige pengesummer på å utvikle, sto i fare for å ikke få den menneskelige testingen de var ute etter. Men under en måned etter verdens første sprengning av en atombombe (Trinity) noen sinne ble «Little Boy», og «Fat Man» sluppet henholdsvis over Hiroshima og Nagasaki.
Andre verdenskrig var over, amerikanske liv spart, atombomben fikk æren og fysikeren Robert Oppenheimer ble døpt til atombombens far og hyllet som redningsmann og geni.
Så vellykket var atombomben at den ble et symbol på USA sin makt og ble hyllet som en fantastisk ting som var skikkelig farlig for andre, men med råd om å ta med en regnfrakk og en appelsin var den helt ufarlig for amerikanere.
Det var i denne atmosfæren av atom-eufori at reporter John Hersey for The New Yorker lagde en reportasje fra Hiroshima som skulle forandre alt. The New Yorker, som skjønte hvor viktig denne reportasjen var, viet hele sitt nr den 31. august 1946 til dette tema.
Selve reportasjen, utformingen og kommentarene i denne utgaven var meget dyktig gjennomført og kan hjelpe de som i dag har lyst til å påvirke folkeopinionen.
Artikkelen hadde endret folkeopinionen så sterkt at USA forsøkte i FN å få gjennomført et globalt forbud mot atomvåpen. De mente, med rette, at atomvåpen var for farlig til å eksistere. USA som eneste atommakt hadde Stalin sitt Sovjet som forhandlingspart, alle andre land ønsket forbudet, men de klarte ikke, selv etter forhandlinger i flere måneder, å bli enige med sovjet som var i gang med å utvikle sin egen atombombe. Dette førte til atomkappløpet vi fortsatt er fanget opp i 70 år etter bombingen av Hiroshima og Nagasaki.
Problemet var et folket fortsatt var imot og ikke ønsket at atomvåpen skulle bli en del av USA sin militære strategi.
Amerikanske myndigheter med våpenprodusenter i ryggen startet den største propagandakrigen mot egne borgere noen sinne igangsatt. Uten atombomben vil alle bli utslettet av de tvers igjennom onde kommunistene. Men man kunne være trygg mot atomangrep så lenge huset ditt var rent og ryddig og fulgte med på radio slik at du var forberedt.
Den kalde krigen var et faktum og USA og mange av deres allierte, inkludert Norge, ble totalitære stater som arresterte og diskrediterte annerledes tenkende. Det måtte så sterke virkemidler til for at vi skulle godta vanviddet med atomvåpen.
I den legendariske utgaven av The New Yorker skrev redaktørene et innledende notat til leserne:
«The New Yorker vier denne uken hele sin redaksjonelle plass til en artikkel om nesten fullstendig utslettelse av en by av en atombombe, og hva som skjedde med folk i den byen. Det gjøres i overbevisning om at noen av oss ennå ikke har forstått den utrolig ødeleggende kraften av dette våpenet. Alle bør ta seg tid til å vurdere de forferdelige konsekvensene av bruken.»
John Hersey var en uhyre begavet og allerede erfaren journalist. Han valgte sine historier og personer med stort omhu. Reportasjen skulle endre holdninger og da måtte leserne i USA kjenne seg igjen. En sympatisk og god lærerinne fortalte sin historie om død og ødeleggelse, samtidig med at hun fortsatte å undervise med sykdom som følge av stråling. En legen arbeidet døgnet rundt for å forsøke å behandle noe som ikke gikk å behandle. Ødeleggelsene var totale og byen og dens innbyggere var i ruiner. Konsekvensen av å bruke atomvåpen var så omfattende at de aldri noen sinne må brukes igjen.
The New Yorker ble revet bort i løpet av noen få timer. Men alle ville lese, så dette ble, lenge før deling i sosiale medier, det mest delte magasinet noen sinne. De som fikk tak i The New Yorker delte med familie og venner med løfte om å få det tilbake etter de hadde lest. Mange amerikanske hjem har fortsatt liggende denne utgaven av magasinet enten i en safe eller sentralt plassert i hjemmet.
The New Yorker ble med dette en viktig stemme i den politiske debatten i USA, magasinet er fortsatt en av verdens beste publikasjoner.
De som i dag tror at atomvåpen er noe annet enn terror og en vanvittig sløsing med penger burde tvinges til å lese The New Yorker fra 31 august 1946.
Minst 220 000 mennesker døde umiddelbart av atombombene over Hiroshima og Nagasaki og over dobbelt så mange av skader i tiden rett etter. Utbredelsen av kreft, dødfødsler og deformasjoner i årene etter har ikke noen like i vår historie.
Atombombens store helt Robert Oppenheimer var ikke alene ansvarlig, en rekke kjente fysikere og tenkere deltok i Manhattanprosjektet, deriblant Edward Teller, Albert Einstein og danske Niels Bohr. Det ble langt enorme ressurser i å utvikle en atombombe, det kostet 2 milliarder dollar, noe som tilsvarer ca. 160 milliarder dollar i 2015 verdi, frem til Trinity prøvesprengningen under en måned før bombingen av Hiroshima og Nagasaki. (1 323 300 000 norske kroner).
Albert Einstein ville trolig vært atombombens far hvis ikke han backet ut og ikke ønsket at bomben skulle testes, isteden lagde han et fredsmanifest.
