Mohammad Ali, verdens beste bokser gjennom tidene døde i natt og VG sin redaksjon syntes det var på plass å ringe Ole Lukkøye. Ole kommer med den dyptfølte og ærlige uttalelsen at det er som å miste et familiemedlem. Det er klart de har en nær relasjon både fysisk emosjonelt og intellektuelt når de har møtt hverandre en gang i forbifarten.
Mohammad Ali var verdens største bokser og kan med letthet nevnes i samme åndedrag som Martin Luther King og Nelson Mandela for sin aktivisme og uredde kamp for det han trodde på. Som humanist og ikkevoldelig bokser nektet han å reise til Vietnam for å krige. Han var sentral i fredsbevegelsen og brukte enhver anledning til å kjempe for at de amerikanske troppene skulle komme hjem. Vietnamkrigen sluttet på grunn av folkeopinionen i USA. Han ble tidlig troende muslim og sjokkerte verden med å bytte navn fra Cassius Clay til Mohammad Ali, det var ikke populært, i mange tiår etter navnebyttet ble han referert til og introdusert som Cassius Clay.
Mohammad Ali har hele livet kjempet for de svartes rettigheter og for minoriteter. Hans humanisme startet ved at han nektet å reise til Vietnam for å krige, på spørsmål om hvorfor svarte han: «Ingen vietkong har noen gang kalt meg nigger». Det som startet med å stå opp for sine rettigheter utviklet seg gradvis til å inkludere alle som var utenfor, undertrykket og svake.
Og så litt om Mohammad Ali sitt familiemedlem Ole Lukkøye Klemetsen, han har innrømmet å være en mobber i oppveksten, han synes kvinner heller burde være på kjøkkenet enn å bokse, han er politisk milevis unna Mohammad Ali med sin grunnholdning om at alle er sin egen lykkes smed.
Med Mohammad Ali sin bortgang har verden mistet den største sportsstjernen gjennom tidene, verdens mest beundrede menneske i 40 år og et menneske som brukte sin posisjon til å endre verden til et bedre sted.
