I dag er det bare to land i EU hvor innbyggernes økonomiske makt er lavere enn for tjue år siden. Det ene er Hellas, det andre er Italia.
I perioden 2004 til 2024 økte gjennomsnittlig realformue per innbygger på kontinentet med over en femtedel (+22,3 prosent). Tyskland noterte en vekst på 24,3 prosent, Frankrike 21,2 prosent, og Spania 10,7 prosent. Italia derimot, opplevde et fall på nesten fire prosentpoeng (−3,9 prosent), mens Hellas falt enda mer (−5,1 prosent).
Les: Vant Barcelona valget og aktiviserte umiddelbart interesse for Andreas Schelderup
Når vi snakker om realinntekt, sikter vi ikke bare til lønn, men til den totale personlige inntekten – fra arbeid til avkastning på investeringer og leieinntekter – justert for prisvekst. Med andre ord handler det ikke om hvor mye du tjener, men om hvor mye du faktisk får kjøpt for pengene dine i det virkelige liv.
Italias langvarige stagnasjon
Italias langvarige stagnasjon henger i stor grad sammen med hvordan den økonomiske strukturen er organisert. Gjennom to tiår har BNP-veksten vært minimal. Landet er sterkt avhengig av modne næringer med lav produktivitet, som for eksempel turisme, og et nettverk av svært små bedrifter som ofte investerer lite i innovasjon og sliter med å konkurrere på globale markeder.
Heller ikke arbeidskraftens effektivitet har gjort store fremskritt. Arbeidsstyrken er i gjennomsnitt lavere kvalifisert, plassert i utdaterte strukturer, og tynget av trege prosesser og omfattende byråkrati. På lønnsfronten kommer tariffoppgjørene sent: omtrent én av to arbeidstakere er bundet av utgåtte kontrakter, med justeringer som jager inflasjonen når skaden allerede er skjedd.
Det endelige regnskapet er tydelig: i store deler av Europa har inntektene klart å vokse raskere enn prisene, noe som har bevart kjøpekraften. I Italia har denne mekanismen stoppet opp.
Read on TimePeopleWorld: Hollywood Shocked as Sean Penn Skips Oscars After Major Win
