Det er kanskje å ta litt hardt i – men siden jeg er fullstendig uoppdragen bare fyrer jeg løs likevel. Det slo meg nemlig, etter at jeg mer eller mindre tilfeldig oppdaget kjønnssammensetningen i min egen leseliste ved høyskolen jeg går på, at det er noe som lukter mugg her. Pensumlistene var stort sett bøker forfattet av menn. Noe sånt som 17 av 20 bøker. Så jeg begynte å tenke litt på hvordan de høyere utdanningssystemene egentlig fungerer. Det er jo der fagforfatterne sitter og skribler på greiene sine.
På universitetene jobber som kjent de glupeste av de glupe. De som har skrevet doktoravhandlinger. En doktoravhandling er en kjempelang redegjørelse med helt nye forklaringer og argumenter om en sak, som avsluttes med en grusom stabel med kildehenvisninger. (Tror jeg)
Folk som er i stand til å skrive doktoravhandlinger vet hva de snakker om. De kan forklare ting skriftlig (og muntlig) på en utrolig nitidig og – vil noen mene – bent ut sagt utmattende måte. De fleste av oss vanlige dødelige klarer bare å lese noen få sider av en slik avhandling, før det går helt rundt for oss.
Etter doktoravhandlingen kan man begynne å tenke på å søke seg til en professoratstilling. Får man en slik er man sjef. Da er man helt på toppen av hierarkiet ved utdanningsinstitusjonene. Det er vel bare rektoren som er høyere opp. Tror han. Når professoren går gjennom gangene må man steppe litt til side og stilletiende erkjenne sin akademiske underlegenhet. Sånn er det bare.
Nuvel.
Når så den ambisiøse student har kreket seg gjennom de glade tyveårene og dertil hørende grunnleggende studier, er det klart for å ta fatt på de harde trettiåra. Det er nå veien til det eventuelle fremtidige professoratet skal påbegynnes. En lang, kronglete tur, med en myriade av stillings og undervisningstitteler bare innvidde vet den nøyaktige sammenhengen imellom. Hva er for eksempel en doktorand? Man vet ikke sikkert.
Dette er også tiåret hvor mennesket fysiologisk er i toppform. Årene mellom tretti og førti. Tilfeldigvis er de fleste kvinner opptatt med noe annet viktig da. De skal lage mennesker. Ca to til tre stykker i mer eller mindre jevn rekkefølge. Vi trenger ikke her å gå inn på dette med biene og blomstene da jeg regner med at fleste kjenner til det fra før.
Vel. Det tar tid å være gravid. Med graviditet, svangerskapskomplikasjoner, keisersnitt, amming, brystbetennelse m.m går halvparten av trettiårene således vekk akkurat i det kritiske tiåret hvor posisjonene, nettverket og de første vitenskapelig publikasjonene skal produseres og legge grunnlaget for professoratet. Vi menn kan nok som nybakte fedre slå i bordet med både våkenetter og bleieskift, men vi er ikke tråklet sammen i underlivet og trenger ikke gråte våre modige tårer fordi vi ikke får til å amme.
Det skal veldig mye til for at ikke kvinner kommer litt bakpå i forhold til menn her. En mann i trettiårene kan fordype seg i forskningen sin på en helt annen måte enn en kvinne som skal gå gjennom tre svangerskap har muligheten til. Man må faktisk ikke være professor for å fatte akkurat det.
Det kvinner gjør er å arbeide dobbelt. Har de ambisjoner, må de rett og slett gjøre begge deler samtidig. Personlig synes jeg det virker slitsomt. Og det er det nok. Det er jo som sagt ikke uvanlig å ha underlivsplager etter fødselen. Hvor enkelt er det å skrive vitenskapelige artikler når du må sitte med stumpen i en balje med grønnsåpevann?
Kvinner liker antakelig ikke å snakke for mye om slike ting. Det har jeg forståelse for. Det er jo nokså privat. Men her har man faktisk et artig forskningsopplegg. For menn. Skaff deg en solid betennelse i pikken og forsøk så å bedrive akademisk nybråttsarbeid. Du vil nok raskt erfare at det blir vanskelig å samle tankene.
Jeg synes derfor ikke det er så rart om kvinner faller fra på veien til professorstillingen.
I dag er det nærmest opplest og vedtatt at ulike former for kvotering er å ligne med styggedommen sjøl. Mon det. Kvinner og menn er jo helt like, sies det, men når så du sist en gravid mann?
Saken er nemlig den at når den gravide kvinnen sitter hjemme og vekselvis har merkelig lyster som å spise asfalt, jord, og kaste opp, sitter mannen på fakultet og bygger nettverk og spiser småkaker.
Dette er ikke bare kultur. Det er også biologi. Simpelthen biologiske forskjeller i forutsetningene for å nå det øverste sjiktet i forskningsmiljøene. Kvinner produserer både vitenskap og mennesker, mens det forskningsmiljøene på toppen ser ut til å produsere mest av er hvite, middelaldrende menn.
