Jeg er tilhenger av staten. Er man ikke tilhenger av staten, kan man flytte til Amerika. God tur.
Staten har en regulerende effekt på oss mennesker, og takk og lov for det.
Hvor mange av oss hadde betalt skatt om ikke staten påla oss det? Hvor hadde vi gjort av søpla vår, om det ikke var for omfattende byråkratiske regler som instruerte oss i hvor vi kan slenge avfallet vårt? Og hadde vi egentlig orka å tilkalle elektriker om vi fikk lov til å herje fritt med elektriske installasjoner i hjemmet? Hvor fort ville vi kjørt på veiene våre uten fartsbegrensinger, og ville vi nå egentlig overholdt promillegrensene uten statens formanende pekefinger? Neppe. For ikke å snakke likestillingsspørsmål. Man må le, om man tenker seg at slike samfunnsspørsmål ikke skulle bakkes opp av staten.
For staten er det samme som byråkrati.
Det er en svær ramme som omgir oss, med alskens regler for hva vi kan og ikke kan gjøre. Det kan være nokså frustrerende noen ganger. La oss for eksempel si at det settes ned en utvalgt gruppe mennesker for å lage en ny regel. Det kan være om sanitære forhold i bondens fjøs. La oss si at fire av syv i utvalget er helt dust. Eller mer sannsynlig, at de ikke vet bak frem på ei ku. Da kan regelen som blir produsert ende opp som en dusteregel. For selv den smarteste kan ta feil, og hvor mye feil kan ikke da fire tosker til sammen komme til å gjøre? Det er alltid meget risikabelt å la teoretisk skolerte mennesker lage systemer for det praktisk arbeidende menneske.
Dette betyr at et massivt byråkrati må være under kontroll av et eller annet. Noe, som ikke bare er rasjonelt, men også menneskelig. Hvis ikke kan man risikere å få en stat som er et monster. Det er det som skjer i ettpartistaten. I diktaturet. Man får ingen motvekt og staten får lov til anta sin form helt ukritisk. Så beveger den seg mot for eksempel fascismen. Eller en hvilken som helst annen totalitær retning.
Et byråkratisk system kan ganske enkelt ende opp som totalitært.
Totalitært er det nemlig om ingen utvei finnes. Om det er som en ugjennomtrengelige mur. Så lenge denne muren er av det gode er det i og for seg greit, men er den av den onde har vi et problem. Og ondt kan det fornuftige bli, om medmenneskelighet mangler. I den norske skolen har byråkratiet antatt enorme proporsjoner. Mange lærere føler at de drives til vanvidd, og rømmer yrket. Men kritikk mot dette systemet blir bare lesset over på den arme læreren, som blir bedt om å ta seg sammen. Skolepolitikere og byråkrater har bestemt seg for å løse strukturelle problemer med ulyd i salen simpelthen ved å skyte pianisten. Det er byråkrati på villspor.
I asylpolitikken ser man det samme. Her har byråkratiske modeller fullstendig overkjørt humanistiske prinsipper. Les: Typisk norsk å være jævlig Barn blir kastet ut av landet som om de var ting og ikke mennesker. Vanlige mennesker reagerer nærmeste instinktivt mot det vi leser. Om barn som har bodd i Norge mesteparten av sitt liv, bare snakker norsk, og som skal tvangssendes til land i Midtøsten. Det er så man kjenner barnets verkende frykt i egen kropp. Men forvaltningen går sin gang skjønt den for barnets vedkommende er direkte grotesk i sin brutalitet. Det er et byråkrati utenfor medfølelsens rekkevidde.
Ta nå saken om Maher Said og Sumaya på Melbu i Vesterålen, der en familie med to voksne og fem barn skal sendes ut av landet 3 desember. Les: Tvangsutsendes til ukjent land
To av barna er født i Norge. Nå.
Det ER plass til dem på Melbu. De har jo bodd der i flere år. Det i seg selv er et bevis på at Norge faktisk kan huse dem. Vi har plass, og lokalbefolkningen hjerterom. Samfunnet har jobb til dem og skolen elevplasser. Det er plass til dem på bussen, i butikken, og minstemann i barnehagen. Likevel skal de kastes ut. Hvorfor? Ene og alene på grunn av regelverket.
Humanisme er ikke noe hokus pokus. Det er bare å vise medmenneskelighet. Når medmenneskelighet uttrykt gjennom å la denne familien få bli ikke kommer dem til gode, er det fordi byråkratiske systemer har tatt overhånd. Det har blitt til et monster uten medfølelse. Umulig å trenge gjennom, umulig å appellere til.
Her må enhver god sosialdemokrat gå i seg selv. Asylpolitikken ble kraftig innskjerpet under de rødgrønne. Nå er det en høyreregjering som styrer. Man kan si at de effektiviserer den politikken som ble iverksatt under de rødgrønne. Venstresiden greide ikke å ta stilling til alle disse sakene med familier som har bodd lenge i Norge. Høyresiden greier det. De sender dem promte ut av landet.
En sterk stat, med folkevalgte politikere og et robust og handlekraftig byråkrati har vist seg å være en formidabel vinneroppskrift. Det har utjevnet sosiale forskjeller og gitt innbyggerne en trygghet og en velstand mange land i verden misunner oss. Det er likevel grunn til å være på vakt. Byråkratiet må alltid holdes i ørene av klare humanistiske prinsipper. Det totalitære tankesett har nemlig sin egen indre logikk, og vil forsøke å presse seg frem der det er mulig. Et byråkrati kan således være et ypperlig arnested for disse kreftene, som vi ellers fordømmer så sterkt. Det kommer med de beste hensikter, men kan vise seg å være en ulv i fåreham. Det snakker om mennesket ja, men alltid som underordnet en regel, en paragraf, en rapport, en bestemmelse.
Byråkrati og forvaltning trenger et etos basert på det å være medmenneske. På tanken om at mennesket kommer først, og deretter paragrafen. Vi må ikke glemme det. Selv den vennligste jurist i utlendingsdirektoratet blir djevelens advokat og leder deg til helvetes porter uten en klar tanke om medmenneskelig behandling.
Det finnes klassisk litteratur om akkurat en sådan virkelighet. Forfatteren Franz Kafka, kjent for romanene «Slottet» og «Prosessen» tok for seg byråkratiets totalitære vesen. Det var ingen ond president eller slem diktator. Det var bare et byråkratisk system ingen kunne trenge gjennom. Fornuft var nytteløst, følelser likeså. Ingen kunne med sikkerhet vite hvem som var sjefen og ansvaret ble alltid skjøvet til en annen instans. Den byråkratiske forvaltningen eksisterte utelukkende for sin egen del. Ikke for menneskene. Menneskene ble brikker uten betydning. Systemet betydde alt og opprettholdelse av systemet var det eneste vesentlige.
Dit er vi på vei i Norge. Kafkas litterære mareritt blir gjort til virkelighet gjennom asylbarnas håpløse kamp mot forvaltningen. I forhold til hvordan vi behandler våre eldre og hvordan vi ser på tiggeren. Alle slags protester, fundert i menneskers godhet for de som er sårbare, preller av i møte med forvaltningen. Og presis det samme ser vi i skoleverket. Systemet er i ferd med å bli viktigere og større enn mennesket i det. Som justisministerens uttalelse om asylbarna, som «noe som befinner seg på et lager» så treffene illustrerer. Jeg bare sier det. Det er ingen god utvikling. Folk må følge med nå.
