Om det å være en ting.
Hva får man om man plasserer en smarttelefon i hånda på et ungt menneske?
Man får et stille menneske. Man får et ungt menneske som i alt det vesentlige holder kjeft. Smarttelefonen har alt det unge mennesket ønsker seg. Hele verden ligger der i hånda. Det samme kan man selvsagt si om nettbrettet og datamaskinen. De unge, som oss voksne, har gjerne alle tre. I den norske skolen er pc’en snart på plass. På videregående er den der allerede. Alle skal ha sin egen pc. Uansett har de smarttelefonen, som jo ikke er en telefon, men en datamaskin. Nå diskuteres det om nettbrettet skal integreres i barnehagen. Hvilket barn sier nei, takk?
Har du forsøkt å legge fra deg telefonen og koble deg fra nettet en uke? Ikke? Selvsagt. For du vet du vil ikke klare det. Du klarer det ikke fordi du er avhengig. Fordi du er en nettjunkie. Intet i din verden vil ramle sammen om du droppet surfing på nettet i en uke. Bortsett fra nervene dine. Du vil få abstinenser, og føle deg helt jævlig, men ellers vil verden bestå.
At du er nettjunkie er ditt valg. Du er voksen. Det er ikke ungene dine. Likevel gir du dem dopet. Du vet at det er galt, et sted dypt inni brystet ditt fornemmer du galskapen, men siden du selv er avhengig klarer du ikke stable på beina argumenter for at ungene dine ikke skal ha det. Du kan ikke si at det er dop, for du doper deg jo selv, og hvordan skal du forklare det for ungene dine?
En tenåring skal være i opposisjon. En tenåring skal protestere. Det gjør han ikke mer. Tenåringen i dag er passiv og lydig, pen, striglet og veltilpasset. Karakterene er upåklagelige og veien videre er satt. Høyere utdannelse. Kunnskapssamfunnet. Det er dit han skal. Hva slags kunnskap snakker vi egentlig om? Det vet snart ingen. Hva det er å være et godt menneske er nærmest irrelevant. Høyskolene og universitetene er som gravkammer. Som gigantiske mausoleum troner de over den døde humanist, den glødende tenker og det fandenivoldske kreative studerende menneske med hjerte for livet. Studentene, så pene at det nesten gjør vondt å se på rusler rundt med mobilen i hånda og et fullkomment vakkert dødt blikk stivt festet mot en A og en latte. Det vi ser er ikke den perfekte student, men den perfekte forbruker. Individet, som kjøper alle forklaringer og de fleste produkter. Taust, flittig og uten spørsmål.
Innimellom stikker de unges instinkt frem. Mennesket bak masken. De har imidlertid gitt opp å rette protestene utover. De er fanget av teknologidopet de voksne har gitt dem. Så de retter det innover i stedet. Mot seg selv og sin egen kropp. Det eneste stedet de kan ha en virkning. Det eneste stedet hvor voksensamfunnet ikke har tatt kontrollen. Der kan de plassere sin fortvilelse. Noen av dem forsvinner inn i depresjonens mørke. Ensomhet er et problem blant studenter. Noen begynner å skade seg selv, får spiseforstyrrelser og tar selvmord. Vi bare lar det skje. Det er bekvemt for ingen kan ta oss for det. Selv fra høyeste politiske hold messes det hellige budskapet om datateknologien og kunnskapssamfunnet frem, som menneskehetens redning. Veien til helvete er brolagt med smarte telefoner og endeløst prat.
Imens.
Bill Gates selv, tar ferien sin på Vestlandet. Media og politikere kneler ydmykt foran hans ufattelige tilstedeværelse i nisselandet mot nord. Han er her, hos oss, og møter statsminsteren og klemmer sine gode venner kronprinsparet. Sammen farter de rundt i sorte biler og spiser middag på fornemme restauranter. Vi kan nesten ikke tro det, så imponert er vi. Men er det virkelig rart at verdens mest suksessrike datagrunder vil feriere i et land som innfører personlig pc-plikt for alle landets elever i den videregående skole?
Norge er ikke en nasjonalstat, Norge er en kundemasse, kunne man sagt. En butikk. Sjappa til Bill, Apple og Samsung, hvor hver og en av den oppvoksende slekt allerede fra barnehagen skal utstyres med et av deres produkter. Og det lovpålagt og sponset av staten selv. Det skal bli vår skjebne nå. Å ikke være mennesker. Vi skal være en tingliggjort forbruker nå. Et redskap, som brukes til å holde en annen ting, med en byråkratiske fovaltning av stål til å iverksette transformasjonen. Derfor er det unge mennesket så stille. En ting kan ikke rope.
Kan noen vennligst få tak i Uma?
