Selfies – den nye lykkepillen.

0
83

Å oppleve å bli sett er for de fleste det samme som å få en bekreftelse på sin egen eksistens.

Hvis ingen ser deg, hvordan kan du da være sikker på at du finnes? Jada, du kan klype deg i armen eller se deg i speilet og du vil nok få en fornemmelse av noe konkret knyttet til ditt legeme, men finnes du, så og si der inne i deg selv? Døden er en kropp uten innhold i form av en bevissthet. Et skall, rett og slett. De fleste som har sett en død kropp vil sannsynligvis være enige i at det er noe som mangler. Men hva med søvnen? Eksisterer du når du sover? Denne tilstanden kan heldigvis endres.

Man kan simpelthen våkne. Da ordnes som regel eksistensproblemene. Noen ganger våkner man fra søvnen av regelrett sult. Det er utrolig konkret, og man styrter sporenstreks ned til kjøleskapet for å finne noe å sette tenna i. Eller man våkner fordi man må på do. (Enkelte våkner jo av vekkingen på mobilen, Gud forby) Men sett at man våkner uten å føle noen spesielle kroppslige behov? At man bare åpner øynene og tenker, hva nå…hvorfor må jeg egentlig stå opp…har det egentlig noen betydning…hvis man har slike følelser er det ting som tyder på at man holder på å dø inni seg. Det vil si at kroppen i og for seg funker, men at det ikke finnes noen klar bevissthet om viktigheten av å stå opp og så eventuellt gjøre noe.

Tenker man som så at det ikke gir noen mening i å stå opp, har man et problem med det å eksistere. Så lenge man sover har man jo ikke så mange valg. Våkner man, uten å ha lyst til å stå opp fra senga har man derimot et valg. Som regel står man da opp. Det er å foretrekke fordi man får så begredelig lite gjort om man bare blir liggende. Lysten til å stå opp er videre knyttet til livslysten. Å ha lyst til å spise for eksempel, er en form for livslyst. Mangler man livslyst går det som regel ut over apetitten. Det er vanlig. Man orker ikke spise. Å våkne av sult er derfor et godt tegn, vil jeg si. På den andre siden kan man være sulten, men likevel ikke orke å spise. Da er livslysten for nedadgående å regne, og man har igjen et eksistensproblem.

Hva er det som gjør at man kan ha det på den måten?

Det er sikkert tusen grunner. Siden det er så mange grunner er det vanskelig å finne et svar eller en løsning som passer for alle. Det er skikkelig dumt. En hver må finne sine egne grunner til å stå opp. Man må skape sin egen mening med livet. Så og si finne sin egen livslyst. (Unnskyld klisjeene)

Jeg skal forresten være forsiktig med å flåse om disse tingene. Det er ikke noen lek. Det er slett ikke hyggelig å føle at man dør inni seg med det samme man våkner om morran. Det er faktisk direkte utrivelig. Det jeg har en mistanke om er at manglende livslyst har å gjøre med at visse primærbehov ikke er dekket. I Norge er det vanskelig å tenke seg at det har noe med matmangel å gjøre. De fleste har jo også en god og varm seng. (Skjønt, alle har faktisk ikke det) Muligens har det noe med selfies å gjøre. Altså som nevnt, det å bli sett. Hvorfor ellers skulle halve Norges befolkning drive og ta bilder av seg sjæl i alskens situasjoner og legge det ut på sosiale medier, hvis det ikke var for å bli sett?

Det må jo tyde på et veldig grunnleggende behov der ute. Jeg mener, siden så mange gjør det. Man kan da lure på om den hysteriske selfietrenden har å gjøre med at man ellers i livet ikke føler seg lagt merke til. Er selfietrenden egentlig et desperat rop om hjelp? Er dette den samme tredjedelen av befolkningen folkehelseinstituttet skriver om i sin rapport «psykiske lidelser i Norge – et folkehelseperspektiv»? Kan man avdekke nasjonens fremtidige mentale lidelser ved å telle antall selfies på instagram og Facebook? Eller er selfies rett og slett den nye lykkepillen? En liten fotopille hver morgen, som tar toppen av den verste meningsløsheten i ditt, for ikke å snakke om mitt, liv?

tabola

No posts to display