Først vil jeg starte med å beklage i tilfelle jeg bryter inn i te-selskapet.
Religion, dere. Det er altså da en viss gud inni bildet. En gud, som nødvendigvis er veldig stor, vedkommende har jo skapt alle ting, i det minste de fleste, i alle fall gjør han mirakler og er mer eller mindre usynlig, og nettopp på grunn av sin størrelse, sine mirakler og sin imponerende usynlighet blir vi mennesker tilsvarende små og ubetydelige. Vi vet jo innerst inne at folk som kan trylle bare jukser. Det er i allefall antagelsen. Etter som gud ikke jukser må vi derfor underkaste oss ellers kan denne store guden bli sinna, han kan slå oss til jorden med et lynnedslag, gjøre oss til støv, nekte oss adgang til himmelen, og jeg hadde nær sagt gud vet hva verre er. Det er altså betydelige mengder potensiell smerte innvolvert. Dette har mennesker trodd på, og et ukjent antall mennesker tror fremdeles på det. For alt vi vet finnes gud også, ettersom guds eksistens rent faktisk ikke er motbevist. Selv er jeg ikke overbevist om hverken det ene eller det andre. En ting er sikkert, det er ikke bare gud som kan bli forbannet. I det følgende skal jeg skrive noen ord om disse to religionene og det må advares, med en ikke ubetydelige frekkhet. Derimot skal jeg ikke gå inn på de rene trosspørsmål og forsøke å dechiffrere dem som om jeg var en eller annen teolog. Jeg har altså ikke til hensikt å tolke fadervår, anmode leseren om å se skjønnheten i de foldede hender, enn si som nordlending skrive euforisk om Petter Dass og fisken, men mer spekulere over religionen som en struktur i samfunnet. Heller ikke har jeg planer om å gå historikere eller filosofer i næringen, noe som i såfall ville vært en grov fornærmelse mot deres profesjon, skjønt jeg tar meg friheten til i det minste å kikke dem litt i kortene da jeg har svært begrenset kunnskap om disse tingene selv.
Folk som tror på ham (gud) kan også bli forbannet. Også de kan slå deg til jorden. Og det i temmelig mer konkret forstand enn mange guder kan. De kan finne på å dynke deg i bensin og brenne deg, skyte deg, kaste syre i ansiktet ditt, knivstikke deg eller på andre måter drepe og/eller lemleste deg. For mange mennesker er både frykten og respekten for gud adskillig større enn frykten og respekten for andre mennesker. Man må formode det henger sammen med at andre mennesker ikke kan garantere deg en plass i det hinsidige selvsagt med sine dertil hørende himmelske goder. Det er det bare en allmektig gud som kan. Det er derfor skjellig grunn til ydmyk og forsiktige omgang med gudene.
En gud kan også straffe deg på mer langvarig vis, la oss si i form av en billett til helvete, noe som særlig har tynget kristne mennesker. Guder kan med andre ord gjøre livet ditt surt både i det jordiske og i det hinsidige liv. Derfor har mennesket til alle tider bedrevet ofring til de til en hver tid gjeldene guder. Man har da ofret korn, kjøtt, levende dyr og selvsagt også levende mennesker, både menn, kvinner, barn og ikke minst gamlinger.
I verden i dag finnes det fortsatt mange ulike religioner. Strengt talt har de kommet og gått etter som sivilisasjoner har utviklet seg og bukket under. I vår tid det er det imidlertid to som utmerker seg og virkelig er verdt å studere nærmere, nemlig kristendommen og islam. Nå tenker du kanskje at dette virker da veldig humørløst, men noen ganger kan det være bra å kjede seg litt, det sier vi i alle fall til ungene våre, og om det er så velsignet godt for dem kan det vel saktens være godt for oss også. Så du får bare legge fra deg telefonen.
Kristendom og Islam er to virkelig gigantiske religiøse systemer i verden, begge med rundt en og en halv milliard trostilhengere. Kristendommen leder vel med noen hundre millioner og er dessuten en god del eldre. Det jeg har lest er at både Kristendom og Islam er det vi kaller for åpenbaringsreligioner. Det vil si at gud åpenbarte seg for menneskene gjennom profeter og hellige skrifter. Begge er også såkalt monoetiske dvs at der kun er snakk om en gud. De kan videre defineres som ordninger, som har til formål å ensrette oss, det vil si gi oss de samme grunnleggende verdiene og hvor meningen er å videreføre disse verdiene i form av tradisjoner. Det vil si som kjønnsrollemønstre, ritualer for død og elendighet, holdninger og så videre. Religionen skal bli kultur, slik vi ser det i den kristne julefeiringen og den islamske feiringen av ramadan. Det er nemlig kulturtradisjon som gjør religion evigvarende snarere enn en seiglivet gud som liksom har vært der til alle tider. Men det siste her er bare min private teori. Ensretting er fordelaktig på flere måter. Når mennesker er veldig like er de for eksempel lettere å styre. For en hersker, eller for den del et herskende system som et demokrati, er det alltid enklere å utøve kontroll om folk allerede på forhånd går i nogenlunde samme retning. Styrer du en styrer du alle. Og med religion kan mennesker styres på en meget fiffig måte, så og si fra innsiden. Intet er så effektivt som menneskets eget indre system av samvittighet hva gjelder adferdskontroll. Får man bare kontroll over samvittigheten har man mennesket i sin hule hånd. Vi skal komme inn på det lengre ut i teksten. En annen, vi kan kanskje si noe mer prosaisk fordel med ensretting av denne typen er følelsen av trygghet. Når naboen er som deg, er det mindre sannsynlig at han vil forsøke å drepe deg. Dere er jo like. Hva er det da å være engstelig for? Er han derimot ikke lik deg er det fare på ferde. Hva kan han finne på? Hva kan han gjøre? Du sier at jorden er flat som en pannekake han sier at jorden er rund som en appelsin. Er han da gal og har gått fra forstanden? Vanligvis styres vi mennesker av frykt i så stor grad at det å ha mennesker rundt seg som virker utpreget fremmed og annerledes ofte kjennes som en pine og en plage, og kan utløse svettetokter og alskens nervøse rykninger eller også grov vold.
Disse to monoetiske åpenbaringsreligioner er videre det vi kaller for patriarkalske. I religiøs sammenheng er et patriarkalsk system når gud er hankjønn og hans hellige profeter og stedfortredere på jorden er menn. Dette fører beleilig nok til at den vanlige dødelige mannen kommer et hakk nærmere gud enn hva kvinnen gjør. Han deler jo større likheter med det guddommelige enn kvinnen. Man kan si det slik at mannen underkaster seg gud, mens kvinnen selvsagt må bøye seg for gud hun og, men at hun i et patriarkalsk system dessuten må underkaste seg mannen i tillegg. Kvinner er altså nederst i hierarkiet. Det finnes ingen øverste guddommelig kvinnelighet, men det finnes en øverste guddommelig mannlighet. Det er dette som er en patriarkalsk religion. Tror jeg da.
At kvinnen kommer nederst på rangstige betyr ikke at hun får mindre oppmerksomhet. Tvert i mot.
Kristne og muslimske menn er snodig nok, eller kanskje nettopp derfor, ekstremt opptatt av kvinnene. Stort sett snakker vi her om seksuelt begjær. Etter som begjæret er så stort er det følgelig fare for at kvinner kan få innflytelse over mannen. Det verste mareritt en mann i et religiøst patriarkalsk system kunne få var at kvinnen på grunn av sin tiltrekningskraft kunne styre ham, og det nærmest som en dukke bare ved å trekke i trådene i hans seksuelle lyst. For ikke å bli en slave av sine egne kjønnsdrifter måtte derfor mannen finne metoder å handtere dette på. Løsningen lå snublende nær. I en religion hvor læren sto sentralt kunne et hvert tenkelig element av kvinnediskriminering forankres som lov. Dette er kanskje det aller viktigste aspektet ved våre to største verdensreligioner, nemlig at de er det vi kan kalle for lovbaserte, dvs at de har en lære, forsåvidt ikke bare over kjønnsspørsmål, men hvordan livet som sådant skal leves. Etter hvert fikk man sydd sammen tykke bøker proppfull av regler og forordninger for alt mellom himmel og jord. Hvordan livet skulle betraktes, hvordan det skulle leves og ikke leves, hvordan gud skulle tilbes og ikke minst hvordan menn og kvinner skulle forholde seg til hverandre. Så mange lover og regler er det i disse religionene at man kan studere dem i årevis på universiteter og skoler. Man kan faktisk ta en master i kvinnediskriminering. Utrolig, ikke sant?
Ved så å erverve seg myndighet over kvinnen gjennom en blytung religiøs lære, som for begges religioners del var mer å forstå som rene doktriner, fikk det hele det rette alvorspregede patos og mistanken mot mannens mangelfulle selvkontroll ble tilsvarende godt skjult. Det er utgangspunktet. Mannen ville absolutt ha sex med kvinnen, men siden kvinnen til tross for sin åpenbare klokhet, omsorg og styrke likevel ble regnet for å stå i slektskap med djevelen – man kan tenke seg de monoetiske religioner som lineære dvs at vi har gud, deretter profetene, så kommer mannen, og etter ham kvinnen, før vi helt i andre enden da har djevelen. Vi får med andre ord gud og mannen på den ene siden, mens vi får kvinnen og djevelen på den andre siden – kunne ikke mannen helt uten videre ha begjære henne seksuelt. Den eneste gyldige seksuelle omgang mellom dem ble således den som var knyttet til forplantning. Det vil si en type guddommelig kjærlighet, som minner mer om forholdet mellom gud og mennesker enn mellom to som har lyst til å knulle hverandre sanseløse, logisk nok ettersom skapelsesakten ble poenget og ikke nytelsen. Man kan si at utøvelsen av genitalenes mer lystbetonte egenskaper ble en syndig akt, knyttet til djevelen selv. Og ansvaret for syndefallet tilfalt som vi vet kvinnen. Det var jo hun som hadde bryster var deilig, det var hun som hadde en syndens hule mellom sine lår og det var hun som snakket med slangen. I hvilken grad det gudfryktige gode mennesket hadde kontroll over det onde ble dermed et spørsmål om i hvilken grad man hadde kontroll over kvinnene, dere kropp og deres seksualitet.
Det er med andre ord store likheter mellom kristendommen og islam. De holder frem hver sin allmektige gud, hver av dem har en profet i særklasse, Jesus og Muhammed, de er sterkt kvinnediskriminerende, legger skylda for det seksuelle begjæret på damene og har brukt århundre på å pakket det hele inn i utrolig detaljerte lærebøker. Så har de velsignet bøkene slik at kritikeren av dem mange steder kan regne med å bli drept. Av forskjellige grunner har imidlertid utviklingen slått en større og større kile mellom dem, særlig etter at det moderne gjorde sitt inntog i verden. Dette har i utgangspunktet ikke noe med religionenes opprinnelige moralske eller andre fortrinnelige egenskaper å gjøre, i det minste ikke så vidt undertegnede kan bedømme. Ettersom både islam og kristendom er religioner som anses som en lære, kan de følgelig også tolkes. Og det er i tolkningen de skiller lag, ikke i sitt grunnleggende innhold. Kristendommens fortid er ikke mindre bloddryppende enn den islamske. Vi kan bare tenke på de mildest talt uapetittelige inkvisisjonene, for ikke å snakke om korstogvirksomheten. Likevel ble kristendommen (takk og lov) på et tidspunkt dratt med i det store modernitetsprosjektets dragsug, mens islam ble hengende etter i sumpene. Hvorfor en slik utvikling?
Man kan godt si at det handler om tilfeldigheter i den historiske utvikling. Men det kan vel muligens også ha en sammenheng med at moderniteten sprang ut av vestlig filosofisk tenkning samtidig som kristendommen hadde sitt tyngdepunkt også nettopp i vesten. Opplysningstidens tenkere kom jo for det meste fra Storbritannia, Tyskland og Frankrike. Og for de av oss med et minimum av kunnskap om geografi utleder vi av dette det vesteuropeiske kontinent. Filosofen Rene Descartes, som av flere blir regnet som modernitetens far, kom for sikkerhets skyld frem til at spørsmålet om Guds eksistens simpelthen måtte behandles som et hvert annet vitenskapelig fenomen, hvorpå han konstruerte et gudsbevis av det som kalles for kausalitetsprinsipppet. Dette er tåkete greier tenker du, men vi lærte faktisk om det i naturfagtimene på ungdomsskolen, nemlig prinsippet om årsak og virkning, der ingenting kan oppstå av ingenting og alt som foregår derfor har en årsak. I Descartes, må man formode, sterkt fortumlede hode ble hans egne tanker om Guds eksistens til den såkalte «virkningen». Tankene var jo der. Dermed måtte de også ha en årsak, og denne «årsaken» kunne bare være Gud selv. Den indirekte, og for å være litt innviklet kunne vi sagt konsekvensen, av akkurat denne spesifikke årsakens virkning i Descartes hode, var at ideen om en gud smeltet sammen med tenkningen om vitenskap. Guds eksistens ble så og si rasjonalisert og gjort til en empirisk sannhet. Så stor var Descartes innflytelse at man senere aldri helt har greid å kvitte seg med hans såkalte vitenskapelig baserte gudsbevis. Kristendommen ble dermed, muligens uten egentlig å samtykke til det, en del av moderniteten ved at den så og si ble inkorporert i naturvitenskapelig tenkning.
I de gamle kjerneområdene til kristendommen, det vi i dag tenker på som midtøsten, tok som vi vet islam etter hvert over, og der hadde altså ikke opplysningstidens tenkning særlig stor innflytelse. Det vil ikke si at Islam sto uten tenkere, langt i fra, bare at påvirkningskraften fra den nye fornuftstenkningen gjorde seg mye mindre gjeldende. Islam på sin side slet dessverre med en kjedelig historiske arv fra et retningsskifte adskillig forut 1600-1700 tallets europeiske opplysningstid, nærmere bestemt sånn en gang rundt det første årtusenskifte, hvor fornuften brutalt ble skrotet som en relevant faktor i islamsk lære. Det vil si da den liberale mutazili-retningen måtte gi tapt for den ortodokse ashari-retningen, der førstnevnte gav rom for fornuft og filosofisk spekulasjon inspirert som den var av antikkens filosofi, mens sistnevnte henfalt til den salige ide om at kun guddommelige åpenbaring kunne redde det troende menneske. Mennesket kunne etter sistnevnte oppfatning ikke være selvstendig og fritt simpelthen fordi det ikke var opp til mennesket å være fri til å bedømme mellom rett eller galt, og naturlovene, ja de ble like godt avskaffet med det samme. Argumentet for avviklingen av naturlovene var at alle hendelser uansett var resultatet av guds vilje. Hadde de kjent til tyngdeloven på den tiden ville da sagt at en stein faller til jorden fordi gud vil det, og ikke av noen annen årsak. Naturvitenskap ble i dette perspektivet meningsløst likeså alle former for moralfilosofi. Alt var uansett predestinert og intet skjedde uten at det allerede var bestemt. Man vraket med andre ord de to grunnleggende faktorer for fremveksten av den moderne verden. Dvs jurisdiksjon og naturvitenskap. Saudi-Arabia styres forøvrig etter arven fra den fornuftshatende ashari-retningen og hele konseptet med sharialovene er også basert på tanken om at guddommelige åpenbaring står over alle verdslige lover inklusive naturens. Kan man forestille seg en nogenlunde moderne rettsstat basert på religiøse prinsipper om at lov og rett er opp til gud og bedømme? Neppe. Kort fortalt er det utformingen av et verdslig lovverk som har gjort det mulig for eksempel å drive forretning med alle tingene naturvitenskapen frembrakte. Uten et system av lover og regler for å regulere handel ingen skikkelig butikk, og uten fri forskning blir det stagnasjon i materiell utvikling. Mangelen på lov og rett basert på ikke-religiøse prinsipper ble en ren katastrofe for de samfunn hvor islam var den dominerende religiøse praksis. Det er verdt å merke seg et forhold i denne forbindelse, nemlig at systemet med den såkalte «juridiske person» gjorde at personlig tillit nå også ble gjeldene for de mer abstrakte forretningsmessige systemer. Før var alt et spørsmål om personlig tillit. Fordi juridiske sikkerhet med fremveksten av et sekulært rettssystem nå omfattet også typisk upersonlige forbindelser kunne kjøp og handel i prinsippet nå gjøres med hvem som helst. I et lovverk basert på sharia mangler denne mekanismen for tillit mellom fremmede. Den eneste som er å stole på er jo Gud, eller eventuelt en du har kjent hele livet eller i det minste en som kameraten din går god for. Prinsippet er at det ikke finnes mening utenom Gud, eller Allah som Gud heter der i gården. Det kan forklares slik: om du tenker deg to mennesker som sitter på hver sin side av et bord og skal gjøre en avtale og det på bordet mellom disse to ligger et papir, en kontrakt. Dette papiret skal signeres av begge parter og signaturen representerer en bindende tillit til at begge parter skal holde seg til avtalen. I en sekulær rettsstat vil denne tilliten oppleves som tilstrekkelig fordi det øverste prinsipp er vissheten om at begge parter nettopp holder prinsippet om signaturene for for å være tilstrekkelig. Altså, man stoler på papiret og signaturen og trenger derfor ikke kjenne til hverandre personlig. Innenfor sharia er papiret og signaturen kun tilstrekkelige så lenge det av begge parter regnes som Guds vilje eller at man kjenner hverandre personlig. Er det snakk om fremmede forretningsforbindelser åpner dette uungåelig opp for mistenksomhet, mistillit og til sist også korrupsjon. Ikke i forholdet til gud, men i forholdet til den annen part, mennesket. Tilstedeværelsen av selv de mest avanserte rettslige systemer utelukker selvsagt ikke i seg selv korrupsjon, men gjør at avtaler kan inngås i det minste med en rimelig sikkerhet om å bli dømt av likemenn, fremfor en gud hvis beveggrunner man jo aldri kan være helt sikker på.
Resultatet av modernitetens og kristendommens sameksistens ble med andre ord gjensidig påvirkning. De nye humanistiske idealer, samt tilliten til et sekulært rettssystem klarte på et vis å trenge inn i teologien. Det er derfor den norske kirke i dag har kvinnelige prester og biskoper, sågar lesbiske og homofile, fordi den logiske tanken om likestilling etter hvert kom til å påvirke og prege kristendommen. Og det er derfor den norske kirke bøyer seg for domstolene i slike spørsmål. Moderniteten med sine humanistiske idealer tvang så og si frem tenkningen om kjønnenes likeverdighet også i takt med fremveksten av rettsstaten. Men påvirkningen gikk også andre veien. Max Weber, den store tyske sosiolog la frem sine teser om den flittige protestant som møysommelig samlet opp sine surt ervervede mynter på kistebunnen og hvordan de en vakker dag var blitt til en pen liten formue, som i neste omgang kunne investeres i verdslig gods av ulikt slag. Man kan si at den fromme og gudfryktige bokstavelig talt svettet for guds nåde og glede, mens gevinsten tilfalt de verdslige forretninger gjennom handel og formuebygging. Utilsiktet, må det kunne antas, bidro dermed en strengt pietistisk livsstil til at markedsøkonomien virkelig fikk larvens tusen føtter å gå med gjennom akkumulering av penger som siden ble brukt til handel og investeringer.
Den samme utviklingen fikk vi altså ikke innenfor Islam. Man kan si at utviklingen
der, og det som vi har sett endog før renessansen, hadde gått i stikk motsatt retning. Der kristendommen gikk inn i en slags symbiose med Descartes rasjonalitet og egentlig også Kants pliktetikk, hadde Islam allerede skjøvet den ut. Så og si tømt den som et annet uekte barn, ut med badevannet.
Ironisk nok, det må man virkelig kunne si, var det islamske filosofer som beredte grunnen for kristen europeisk opplysningstid gjennom en iherdig intellektuell innsats fortrinnsvis konsentrert i det daværende muslimske Andalusia. Det var du kanskje ikke klar over? Her tok en viss tenker og filosof, Averroes, på arabisk Ibn Rushd, opp kampen mot det han mente var Islams manglende sans for logikk i boken «den manglende logikk i den manglende logikk» som da var et direkte svar til en av islams store sønner Al-Ghazalis. (det er visstnok bare Muhammed selv, som regnes som mer betydningsfull) Al-Ghazalis hadde nemlig også skrevet en bok. En bok med det velklingende navnet «Den manglende logikk hos filosofene» som var å anse som en kraftig kritikk, eller mer et oppgjør med den gren av Islam som var inspirert av Platon og Aristoteles. Det vil altså si den tolkning av Islam som faktisk tillot kompaniskap med fornuften slik man fant den i antikkens tenkning. Averroes lyktes ikke nevneverdig og det var neppe bare på grunn av boktittelen. Han ble kastet ut av byen Cordoba hvor han bodde og regelrett landsforvist fra hele Andalusia. Så døde han og de hevngjerrige og må man kunne påstå, rimelige bakstreverske folka brente like godt bøkene hans på bålet. En liberal fornuftsbasert tolkning av islam har vel strengt talt ikke sett dagens lys siden da. Men både Averroes og den for de fleste like ukjente tenker, vitenskapsmann og medisineren Avicenna eller som han også het, Abu Ali Husain ebn Abdallah Ebn-e Sina, bidro altså vesentlig til å løfte sendrektig europeisk middelalder opp og fram gjennom sine tolkninger av Aristoteles og gresk filosofi. Problemet var bare at ingen av disse store muslimske tenkere og vitenskapsmenn fikk en posisjon innenfor Islam. Tvert i mot tilfalt deres intellektuelle arv den Europeisk-kristne tenkning, som mer enn gjerne tok i den i mot. Det har med andre ord eksistert en liberal utgave av islam som ikke overhodet sto noe tilbake for kristendommen med tanke på toleransen for fornuft og logikk, den tapte bare kampen mot den ekstremt konservative utgaven, utmanøvrert og tilsidesatt med et spark i lysken og en teologisk springskalle så kraftig at den gav gitt ekko over de muslimske samfunn helt til frem til denne dag.
Fordi både islam og kristendommen er typisk misjonerende religioner som har til hensikt å gripe konkret inn i samfunnet med sine verdibaserte strukturer for derved å påvirke samfunnet, blir det konflikter, både når de brytes mot den sekulære rettsstaten og mot sosiale miljø i sin alminnelighet. Kristendommen har på sett og vis «løst problemet» ved vekselvis å skille strengt mellom det verdslige og det religiøse på den ene siden og å ta det verdslige helt og holdent opp i seg på den andre. Kirken, som forvalter av den kristne lære har for en stor del akseptert den sekulære innflytelse over de religiøse spørsmål. Motvillig, men dog. Har moskeene gjort det samme på vegne av Islam? Det er vanskelig å se en liknende toleranse for sekulær modernitet. Det vil si, det er ikke vanskelig å finne liberale muslimer in persona, men det er vanskelig å finne det man kan kalle liberal Islamsk autoritet. Du vil ikke finne en kvinnelig imam, det er poenget. Og her kan vi være vitne til noe særdeles merkelig. Nemlig fobien mot å bedrive generell Islamkritikk på vegne av fornuften, og dessuten hvordan høyere utdannelse i befolkningen tilsynelatende gjør det enda vanskeligere å snakke åpent ut om disse tingene.
I den offentlige debatten synes det nemlig å finnes en slags sympati for islams antimoderne teologi. Som om islam trenger en særskilt beskyttelse mot inntrengning av logikk. Spesielt har visse deler av akademia samt fremadstormende mediefolk lagt sin elsk på islam, som hos dem nærmest har fått en slags offerstatus og hverken kan røres med penn eller papir, og langt mindre med saks eller stein. Det er virkelig litt av et mysterium hvordan en verdensomspennende religiøs ideologi har greid å få tenkende vestlige humanister så og si på sin side i debatten, hvor de tilsynelatende befinner seg i en slags forsvarsposisjon til støtte for Al-Ghazalis ultraortodokse antifilosofiske tolkning av Islam.
Så hvorfor er det slik? Hvordan kan det ha seg at et reaksjonært patriarkalsk system med så stor makt og innflytelse over enkeltmenneskets liv får status som offer og påkaller store deler av akademias beskyttelse? Til alt overmål i moderne samfunn sterkt preget av humanistiske idealer? Hvorfor er det så umulig å si at Islam, akkurat som Kristendommen trenger sine reformasjoner? Antakelig er det snakk om å vaske sin samvittighet. Om du er europeer har du en tildels meget stygg historisk arv å forholde deg til. Det er ikke til å komme forbi. Ved å ta et eller annet parti, som kan forståes som en kritikk av den grimme arv kan man tenke seg at stumpene av den kristne sjelen på en eller annen måte blir renset. Og dess kraftigere lut dess mere avlat. Det blir en form for selvkritikk. Ved å ta en fremmed religiøs kultur i forsvar kritiserer man indirekte den religion og kultur man selv er et produkt av. Derfor ligger det en større toleranse i det offentlige ordskiftet for kritikk av kristendom enn det gjør for kritikk av islam. Vi kritiserer oss selv som et resultat av vår skam. Ikke dem, men oss nå. Blikket rettes innover, ikke utover. Vi er simpelthen så skamfull og forvirret over vår egen historiske identiet, som kolonister, imperialister, utbyttere, slavehandlere, voldtekstforbrytere, ransmenn, sjarlataner og regelrette skurker og banditter at vi gjør hva som helst for boten og bedringens skyld. Spesielt er det nemlig verdt å notere seg at journalister, forfattere og skribenter gjerne har en god akademisk utdannelse og som regel nettopp kjenner sin historie. De har skrevet bøker og de har studert. De har tatt en master, eller i det minste en bachelor i fag som medievitenskap, statsvitenskap, filosofi, sosiologi, historie etc. Vi har lest om den hvite manns koloniseringen av Amerika og utryddelsen av indianere og annen urbefolkning, og vi liker det ikke egentlig. Vi har lest om europeisk imperialisme, om utbyttingen av land på andre kontinenter, og det tar seg ikke særlig bra ut. Vi har lest om europeernes nådeløse fremferd på det afrikanske kontinent med slavehandel myrderier og vi gremmes. Det er kjent stoff for oss, og om vi ikke direkte har studert historie har vi i det minste fått det inn som biinformasjon. Vi har lest og tatt eksamen, selv om de mest tungnemme av ser ut til å bruke et helt liv til det. *host* Hvordan kan man unngå å få sin samvittighet kvestet i møtet med kunnskapen om all denne horrible gru? Alt det fæle vi kristne europeere har påført andre folkeslag og sivilisasjoner? Det må derfor antas å være meget kjærkomment endelig å få anledningen til å bekjenne vår skam ved å ta standpunkter på tvers av erketradisjonelle europeiske verdier. Man kan si det slik at islam i denne forbindelse kommer som en gudegave sendt fra oven. Her har man altså en religion, som tviholder på sine religiøse doktriner og som nær sagt på et hvert tenkelig område står i direkte motsetning til moderniteten, som for eksempel feminismen, hvor man kan tenke seg feminismen som et slags smørøye midt i den store grøten av utvikling fra førmoderne til moderne samfunn. Her kan vi med andre ord forsake og avvise en av kjerneverdiene i den vestlige verdens utvikling, ved å ta til vårt bryst og forsvare fremmedartede religiøse anakronismer som det var et lite barn som manglet sin moder! Endelig kan vi ta flyktningen i våre armer, omfavne den mørkhudede, klemme og trøste araberen og børste skjegget hans med det samme. Hvilken kostelig parodi det hele er! Men la oss ikke bli emosjonelle eller morsomme her, men holde oss til saken og den kjedelige virkelighet.
Ta terrorhandlingen mot franske Charlie Hedbo. Det satiriske ukemagasinet som bedrev generell samfunnskritikk, herunder også islamkritikk. Her massakreres en hel avisredaksjon og alt norske intellektuelle klarer å gjøre er å finne opp et nytt ord: «ytringsansvar». Jeg tror det var den ellers eminente kommentatoren Kathrine Aspaas som var først ute. Det man ble vitne til på twitter hvor alle som er noe innenfor media og journalistikk befinner seg i det som synes å være en slags konstant fyllekule av onelinere, egenreklame og litterære selfies så og si med duckface og det hele, var en glideflukt av forståelse inn og bak terroristenes beveggrunner for å skyte ned avisredaksjonen med automatvåpen. Bak et slør av forklaringer forsto man helt enkelt terroristen. Hans handlinger var på sett og vis uungåelige. Drapene var et produkt av noe, nesten som Descartes gudsbevis ble drapene en virkning som hadde sin logiske årsak. Kulen ble gyldig som argument og drapene en slags naturlig konsekvens av manglende respekt for det «ytringsansvaret» som påligger oss alle, mente altså de skriveføre intellektuelt godt utrustede kapasiteter på twitter, inklusive arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre, hvis jeg ikke husker helt feil. Det vi så i norsk press var etter undertegnedes ringe forstand en absurd forestilling, en moderne offerhandling hvor selveste friheten lå på alteret og fikk sitt hjerte skåret ut. Så, hvor står egentlig saken nå? Kanskje noen smartere enn meg kan forklare meg det, sånn når det passer.
Mvh. Snekker G. Norheim
